Kultur- og likestillingsdepartementet – Mediepolitikk uten individvern
1 min lesing
Artikkelen er videreført fra den tidligere PresseVern-bloggen og kan beskrive forhold slik de var da den ble skrevet. Se kartleggingen for oppdatert oversikt.
Innhold i artikkelen
Kultur- og likestillingsdepartementet har ansvaret for mediepolitikken i Norge. Dette inkluderer forvaltning av mediestøtteordninger, Medieansvarsloven (2020), og rammevilkår for NRK og andre aktører i mediemarkedet. Departementet er dermed den sentrale politiske instansen som avgjør hvordan balansen mellom medienes frihet og enkeltmenneskers rettssikkerhet ivaretas.
Manglende vern mot falske nyheter
Til tross for gjentatte lovendringer som har styrket redaktørenes frihet og institusjonelle ansvar, har departementet aldri innført effektive mekanismer for sletting eller retting av feilaktig publisering. Dermed overlates borgerne i praksis til et svakt system med Pressens Faglige Utvalg (PFU) og kostbare sivile søksmål.
Kulturministerens ansvar
Når kulturministeren, som øverste ansvarlige for mediepolitikken, ikke erkjenner eller adresserer de mange ofrene for falske nyheter, blir det legitimt å spørre: Hvorfor skal hun eller han ikke stilles til ansvar – på lik linje med justisministeren som måtte beklage i Baneheia-saken?
Hvis Norge kan erkjenne at rettssystemet sviktet der, hvorfor ignoreres de tusener som har blitt forhåndsdømt og uthengt i mediene?
Behov for politisk kursendring
En reformert mediepolitikk kunne inkludere:
- Strengere krav til dokumentasjon før publisering
- Etablering av et uavhengig organ med mandat til å pålegge retting eller sletting
- Reell kompensasjon til ofre for feilaktig omtale
Frem til en slik reform skjer, er det rimelig å stille spørsmål ved om kulturministeren bør gå av.
Flere artikler om statens øverste myndigheter
Hvem kan faktisk hjelpe?
Kartleggingen viser hva redaktører, PFU, søkemotorer, Datatilsynet og domstolene kan gjøre – og hvor myndigheten deres stopper.