Stortinget – Lovgiverens rolle i mediemaktens utvikling

Stortinget – Lovgiverens rolle i mediemaktens utvikling

Stortinget er Norges øverste lovgivende organ, og har gjennom historien vedtatt lover som har formet pressens makt og redaktørenes ansvar. Enkelte endringer har styrket ytringsfriheten og medienes uavhengighet, mens andre har svekket enkeltpersoners rettsvern mot feilaktige eller skadelige nyheter.

1814: Grunnloven § 100 – Ytringsfrihetens grunnmur 

Grunnlovens § 100 etablerte ytringsfriheten allerede i 1814. Denne bestemmelsen sto i hovedsak uendret frem til 2004, da den ble modernisert med et tydelig krav om at staten skal legge til rette for en «åpen og opplyst offentlig samtale» (Lovdata).

1902–2015: Straffelovens ærekrenkelsesregler

I den gamle straffeloven av 1902 fantes egne straffebestemmelser om ærekrenkelser (§§ 246–253). Disse ga ofre for uriktig omtale mulighet til å anmelde saken som en straffesak. Bestemmelsene ble opphevet da den nye straffeloven (2005-loven) trådte i kraft 1. oktober 2015. Etter dette håndteres ærekrenkelser i hovedsak sivilrettslig gjennom erstatning og oppreisning, ikke straff (Prop. 64 L 2014–2015).

1953–2019: Redaktørplakaten og personlig ansvar

Personlig redaktøransvar har historisk vært en bærebjelke i norsk presse. Redaktøren hadde «siste ord» og kunne straffes for publisert innhold. Prinsippet ble nedfelt i Rights and Duties of the Editor (1953), revidert i 1973 og 2004, og i Redaktørplakaten. I 2019 ble plakaten modernisert av Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforening, med sterk vekt på redaksjonell uavhengighet, men uten å gjeninnføre strafferettslig personlig ansvar (Norsk Redaktørforening).

2004: Modernisert Grunnlov § 100

I 2004 vedtok Stortinget en revidert § 100 som styrket ytringsfriheten og la større vekt på informasjonsfrihet og myndighetenes plikt til å tilrettelegge for offentlig debatt (St.meld. nr. 26 2003–2004).

2015: Ny straffelov – ærekrenkelser ut av strafferetten

Da den nye straffeloven trådte i kraft 1. oktober 2015, ble ærekrenkelse fjernet som straffebestemmelse. Dette var et politisk valg som fikk bred støtte, men ble kritisert for å svekke enkeltpersoners mulighet til å reagere raskt på grovt uriktige påstander i pressen (Innst. 331 L 2014–2015).

2020: Medieansvarsloven

1. juli 2020 trådte medieansvarsloven i kraft (Prop. 31 L 2019–2020). Loven slår fast at redaksjonelle medier skal ha en oppgitt ansvarlig redaktør, og viderefører mediehusets institusjonelle ansvar – ikke personlig ansvar. Redaktøren kan fritas for ansvar dersom han/hun kan dokumentere at kontroll med innholdet ikke var mulig. Loven er teknologinøytral og tilpasset digitale medier, men kritiseres for å svekke incitamentene til å rette feil og for å frata enkeltpersoner muligheten til å holde redaktører strafferettslig ansvarlige.

Politiske posisjoner

Flertallet som vedtok medieansvarsloven besto hovedsakelig av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Venstre og MDG. KrF og FrP har tidligere foreslått skjerpede krav til redaktøransvar ved nettinnhold, men forslagene har blitt avvist – delvis med henvisning til menneskerettigheter og EØS-forpliktelser.

Konklusjon – Frihet vs. ansvar

Stortingets reformer de siste tiårene har styrket pressens uavhengighet og ytringsfrihet, men samtidig svekket enkeltpersoners vern mot uriktige publiseringer. I praksis må den som rammes av falske nyheter i dag gå sivilrettslig til verks for å kreve oppreisning, og kan ikke forvente at myndighetene pålegger sletting. En mulig vei fremover er å gjeninnføre et moderat personlig ansvar ved grove brudd, kombinert med fortsatt vern av redaksjonell uavhengighet.