Justis- og beredskapsdepartementet – rettssikkerhet for alle, også mediaofre?

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har det overordnede ansvaret for lovverket som regulerer straffesaker, domstoler, politiet, påtalemyndigheten – og rettssikkerheten til borgerne. Departementet forbereder lover og proposisjoner, gir rundskriv og styringssignaler, og er dermed premissleverandør for hvordan staten balanserer ytringsfrihet og individvern.

Baneheia som målestokk – hvor blir det av beklagelsen til mediaofrene?

I etterkant av gjenopptakelsen og frifinnelsen i Baneheia-saken har staten – via justisministeren – erkjent svikt og gitt en tydelig offentlig beklagelse. Det var riktig og nødvendig. Men spørsmålet denne artikkelen reiser er: hva med alle som er blitt forhåndsdømt i media, hengt ut på sviktende grunnlag, og som aldri har fått noen offentlig erkjennelse av uretten?

I hundrevis av saker (små og store) har enkeltpersoner opplevd at politiuttalelser, lekkasjer, spekulative vinklinger eller feilaktige påstander har blitt gjentatt og forsterket i redaktørstyrte medier – ofte uten at saken noen gang ble prøvd i domstol. Når stormen har lagt seg, står borgeren igjen med tapt omdømme, jobb og helse. Hvem tar da det overordnede ansvaret?

Departementets formelle rolle – og hullene som blir stående

• Lovgivning: JD forvalter straffeloven og sivilprosessuelle rammer. Etter at ærekrenkelser i hovedsak ble flyttet ut av strafferetten, må skadelidte gå sivilt løp (erstatning/oppreisning). Dette er kostbart og tidkrevende – og gir ingen rask «stopp-knapp» mot skadelige publiseringer.
• Ingen «slettemakt»: Verken JD eller underliggende etater kan instruere redaktørstyrte medier om å slette innhold. Pressen er selvdømmende (PFU), og domstolene må avsi eventuelle pålegg eller erstatningsdommer.
• Politi og media: JD setter rammene for politiets kommunikasjon. Likevel ser vi jevnlig saker der pressemeldinger, pressebrief eller lekkasjer skaper inntrykk av skyld før etterforskningen er ferdig (uskyldspresumsjonen). Når skaden oppstår i offentligheten, finnes det ingen tydelig statlig mekanisme for å gjenopprette borgerens rykte.
• Personvern vs. medieunntak: GDPR gir «retten til å bli glemt», men medier har et vidt unntak ved «journalistisk virksomhet». Datatilsynet henviser derfor ofte til PFU, som ikke har sanksjoner som faktisk fjerner innhold.

Er det grunnlag for å kreve politisk ansvar?

Krav om avgang for en sittende justisminister må alltid vurderes nøkternt og faktabasert. Likevel er det legitimt å stille følgende spørsmål til JD:

• Hvorfor finnes det ikke en hurtig og effektiv rettslig mekanisme som kan gi midlertidige tiltak (f.eks. pålegg om merking, tydelig retting eller midlertidig avindeksering) når publiseringer åpenbart bygger på feil?
• Hvorfor er det ikke etablert nasjonale retningslinjer med etterprøvbarhet for politiets kommunikasjon med media i sensitive faser – med reelle konsekvenser ved brudd?
• Hvorfor mangler vi en uavhengig klageinstans med offentlig mandat som kan behandle medieskader raskt og gi bindende vedtak om retting/synliggjøring av feil – i samsvar med ytringsfriheten og domstolenes rolle?

Systemsvikt sett fra borgerens ståsted

I dagens modell må en skadelidt ofte:

1. Be om retting/tilsvar hos redaktør (som kan avslå).
2. Klage til PFU (etisk vurdering uten sanksjonerende kraft).
3. Prøve forliksråd/tingrett (kostbart, tregt, og uten garanti for korrigerende tiltak på nett).

Resultatet er at tiden jobber mot den skadelidte – mens feilaktig innhold forblir søkbart og gir langvarig skade, selv om den rettslige konklusjonen senere går i vedkommendes favør.

Konkrete reformspor JD kan ta initiativ til

• Hurtigspor for medieskader: Eget prosessuelt «fast track» i domstolene for krav om retting/tilleggsopplysninger når fakta er kontrollerbart feil, med korte frister og digital saksflyt.
• Opptrappet erstatningsnivå: Veiledende normer som knytter oppreisning til kommersielt utbytte og rekkevidde – slik at det ikke «lønner seg» å publisere feil.
• Plikt til prominent korrigering: Lovfestet plikt for redaktørstyrte medier til å synliggjøre rettelser like fremtredende som opprinnelig publisering ved dokumentert feil.
• Strengere politiregler om kommunikasjon: Klare, etterprøvbare krav og sanksjoner ved kommunikasjon som bidrar til forhåndsdømming (inkludert håndtering av lekkasjer).
• Uavhengig tilsyns-/klageorgan: Offentlig mandatert instans som kan treffe bindende vedtak om retting/tilleggsopplysninger og tidsbegrenset avindeksering i åpenbart feilaktige saker – uten å innskrenke domstolenes rolle.

Oppsummering

Justis- og beredskapsdepartementet forvalter rettsstatens verktøy, men dagens verktøykasse gir ikke tilstrekkelig beskyttelse når skade oppstår gjennom forhåndsdømming og feil i redaktørstyrte medier. Baneheia-beklagelsen viste at staten kan erkjenne svikt når systemet feiler. Neste steg er å erkjenne og reparere svikten overfor mediaofrene – med konkrete, rettssikre reformer. Dersom slikt arbeid uteblir, er det legitimt å reise spørsmålet om politisk ansvar på toppnivå.