Domstolene – Rettens rolle i møte med mediemakten

Domstolene utgjør en av statens tre øverste myndigheter, og har som oppgave å tolke og håndheve lovverket. I saker som gjelder medier, ytringsfrihet og ærekrenkelser, spiller domstolene en sentral rolle. Likevel er deres virkemidler begrenset når det gjelder å pålegge sletting eller korrigering av falske nyheter publisert i redaktørstyrte medier.

Historisk utvikling

• 1814 – Grunnloven: Domstolene fikk en uavhengig stilling fra øvrige statsmakter, og Grunnloven § 100 etablerte ytringsfrihet som et konstitusjonelt prinsipp.
• 1902–2015: Den gamle straffeloven hadde bestemmelser om ærekrenkelser (§§ 246–253). Disse ga adgang til straffeforfølgelse for usanne og skadelige påstander. (Lovdata: Straffeloven 1902)
• 2005–2015: Ny straffelov ble vedtatt i 2005, men trådte i kraft først i 2015. Da ble ærekrenkelsesbestemmelsene fjernet fra strafferetten og overlatt til sivilretten (erstatning/oppreisning). (Innst. 331 L 2014–2015)
• 2020: Medieansvarsloven tydeliggjorde redaktørens og mediehusets ansvar, men slo fast at domstolene ikke kan gripe inn i redaksjonelle vurderinger. (Prop. 31 L 2019–2020)

Dagens situasjon

Domstolene kan i dag behandle søksmål om ærekrenkelser, privatlivskrenkelser og brudd på personvern. Utfallet er som regel økonomisk oppreisning eller erstatning, ikke sletting av artikler. Enkeltpersoner som blir rammet av falske nyheter må derfor selv føre en ressurskrevende rettssak for å få oppreisning, uten garanti for at innholdet fjernes.

Domstolene og mediemakten

Dette setter søkelyset på et rettssikkerhetsproblem: Domstolene er bundet av lovverket Stortinget har vedtatt. Når strafferettslige virkemidler er fjernet, kan ikke domstolene gjeninnføre dem. Resultatet er at pressens frihet i praksis står sterkere enn individets mulighet til rettsvern mot feilaktig omtale.

Behov for reform

En mulig vei fremover er å gjeninnføre et begrenset personlig redaktøransvar eller gi domstolene utvidet hjemmel til å pålegge retting og sletting ved grove overtramp. Dette vil balansere hensynet til ytringsfriheten med individets rett til å beskytte sitt omdømme.

Domstolene er siste instans i rettsstaten. Men uten et lovverk som gir dem virkemidler til å håndheve individets vern mot falske nyheter, forblir de et reaktivt organ – ikke et forebyggende vern mot mediemaktens misbruk.

Faktaboks: Dommer om ærekrenkelser i Norge

• Rt. 2003 s. 928 ("Tønsbergs Blad-dommen"): Avisen ble dømt til å betale oppreisning for ærekrenkende omtale, men artikkelen ble ikke fjernet fra arkivet.
• HR-2014-2288-A ("Bergensavisen-dommen"): Privatperson fikk medhold i ærekrenkelse og økonomisk kompensasjon, men retten la vekt på at sletting ikke kunne kreves direkte.
• HR-2018-674-A ("Stavanger Aftenblad-dommen"): Avisen ble dømt til å betale erstatning, men retten presiserte at pressens arkiv er en del av ytringsfriheten og ikke uten videre kan slettes.

Felles for sakene er at individet fikk økonomisk oppreisning, men innholdet forble publisert – et tydelig tegn på domstolenes begrensede virkemidler.