Arbeiderpartiet – mediepolitikk, pressefrihet og ansvar

Arbeiderpartiet (Ap) har satt spor etter seg i norsk mediepolitikk gjennom mange år i regjering og på Stortinget. Partiet har tradisjonelt støttet sterk pressefrihet, offentlig finansiert mediemangfold og redaksjonell uavhengighet. Samtidig har det vokst frem kritikk om at individvernet mot feilaktig publisering er for svakt – og at politiske flertall, der Ap ofte har inngått, ikke har prioritert virkemidler som gir rask retting eller sletting ved grove feil.

Historisk bakgrunn

• Etterkrigstiden → i dag: Ap har i flere perioder ledet regjeringer som har forvaltet mediestøtteordninger og lagt rammene for NRK og pressen. Fokus har ligget på ytringsfrihet, kildevern og redaksjonell uavhengighet, samt økonomiske ordninger for å sikre mediemangfold.
• Grunnloven §100 (2004) – modernisering: Den tverrpolitiske revisjonen av §100 styrket ytringsfriheten og statens plikt til å legge til rette for «åpen og opplyst offentlig samtale». Ap støttet denne linjen.
• Straffeloven (2015) – ærekrenkelser ut av strafferetten: Overgangen til sivilrettslig spor for ærekrenkelser fikk bred tilslutning. Kritikerne mener det svekket den raske beskyttelsen for enkeltpersoner som rammes av forhåndsdømming.
• Medieansvarsloven (2020): Loven (fremmet av Solberg-regjeringen) samlet regler om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte medier. Ap støttet vedtaket. Loven tydeliggjorde institusjonelt ansvar, men innførte ikke nye mekanismer for sletting eller pålegg om prominent retting.

Partiets linje: pressefrihet vs. individvern

Ap vektlegger uavhengige redaksjoner, kildevern og offentlig finansiert mediemangfold. Dette har gitt robuste rammer for journalistikk, men også et gap: når publiseringer er grove eller feilaktige, mangler det raskt virkende rettsmidler. I praksis henvises skadelidte til PFU (uten sanksjonsmakt) eller til kostbare sivile søksmål.

Kontroverser og debattpunkter

• Forhåndsdømming og langvarig skade: Enkeltsaker har vist hvordan personer kan bli varig skadet av massiv dekning, selv når fakta senere korrigeres. Kritikken mot Ap (og brede flertall) er at lovverket ikke pålegger synlig retting/sletting i takt med skadeomfanget.
• Tore Tønne-saken (2002): En av de mest omtalte mediesakene i moderne tid. Saken brukes ofte som eksempel i debatt om mediemakt, etikk og politisk kommunikasjon. Dette er «Tønne-saken»

Mulige reformspor Ap kan eie

1. Hurtigspor i domstolene for medieskader: Korte frister for krav om retting/tilleggsopplysninger ved dokumenterbare feil.
2. Prominent rettingsplikt: Lovfestet krav om at korrigering skal være minst like synlig som opprinnelig publisering.
3. Erstatningsnivå koblet til rekkevidde/utbytte: Oppreisning som reflekterer faktisk skade og mediets økonomiske gevinst.
4. Tydeligere rammer for politiets kommunikasjon: For å hindre forhåndsdømming når medier referer til etterforskning.
5. Uavhengig klageinstans med bindende vedtak: Et offentlig mandatert organ som kan pålegge retting/tilleggsopplysninger i åpenbart feilaktige saker uten å begrense domstolenes rolle.