UDI og IMDi – Når medieomtale truer rettssikkerheten

Utlendingsdirektoratet (UDI) og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er to av de mest sentrale offentlige aktørene i møtet mellom innvandrere og det norske systemet. De behandler asylsøknader, familiegjenforening, statsborgerskap og integreringsprogram. Begge har et tungt ansvar for å sikre rettferdig og likeverdig behandling – men i praksis kan feilaktig mediedekning undergrave hele prosessen.

Media påvirker saksbehandlingen

I teorien skal vedtak fra UDI og IMDi være basert på fakta, lovverk og objektive kriterier. Men begge etatene legger ofte vekt på «helhetsvurderinger» og «troverdighet». Når en person eller familie har blitt omtalt negativt i redaktørstyrte medier – selv uten dom, bevis eller kontekst – kan det farge vurderingene i det stille.

Et enkelt oppslag kan få store konsekvenser: en asylsøker som har blitt mistenkt eller anklaget i media, kan få avslag uten at vedtaket viser til medieomtalen direkte. Men inntrykket henger igjen hos saksbehandleren. Det samme gjelder familiegjenforening og statsborgerskap – spesielt hvis det har vært artikler med ord som «juks», «trusler» eller «vold» uten at personen er dømt.

Sårbare grupper uten stemme

Personer som søker opphold, beskyttelse eller statsborgerskap, tilhører ofte de mest sårbare gruppene i samfunnet. Mange har begrensede norskkunnskaper, lav tillit til systemet og liten kunnskap om hvordan de kan forsvare seg mot feilaktige påstander. Når media publiserer navn, bilder eller hint som gjør det mulig å identifisere dem, kan det skape sosial ekskludering – eller i verste fall, fare for liv og helse.

Verre er det at disse personene ofte ikke får tilgang til tilsvar eller klagemuligheter i mediene. Journalistene snakker med myndigheter, naboer og bekymrede kilder – men svært sjelden med personen selv. Resultatet blir et fordreid bilde som kan få direkte konsekvenser for deres livssituasjon.

Ingen mekanisme for retting

Hvis media publiserer feil i saker som gjelder norske statsborgere, finnes det i det minste muligheter for tilsvar og klage – selv om også det ofte er en kamp. Men for asylsøkere og andre utenforstående er realiteten at feilaktige presseoppslag aldri blir rettet, slettet eller nyansert. Og når media først har «merket» en person, blir det vanskelig å fjerne stempelet, uansett hva fakta tilsier.

UDI og IMDi har heller ingen mekanisme for å kompensere for feilaktig mediepåvirkning. Det finnes ingen uavhengig instans som vurderer hvorvidt negativ omtale i media har påvirket vedtakene. Tvert imot er systemet bygget på tillit – til at saksbehandleren klarer å «se bort» fra informasjon de allerede har fått.

Et demokratisk dilemma

Pressen har et viktig ansvar i å avdekke kritikkverdige forhold, også innenfor integrering og asyl. Men når denne makten brukes uten etterprøving og konsekvenstenkning, risikerer vi å svekke rettssikkerheten for de svakeste. Dette gjelder særlig når UDI og IMDi ikke har ressurser, kompetanse eller vilje til å vurdere medienes rolle i avgjørelsene.

Skal vi ha et rettssamfunn med like rettigheter for alle, må vi også sikre at personer uten makt ikke dømmes av mediene før sakene deres er behandlet av rettssystemet. Det bør etableres rutiner i UDI og IMDi for å filtrere og dokumentere eventuell mediepåvirkning – og individet må gis mulighet til å få forklart seg før det konkluderes med at de «ikke fremstår troverdige».

Hva bør endres?

• Det bør innføres tydeligere krav til UDI og IMDi om å dokumentere og begrunne eventuelle beslutninger som bygger på utenforliggende informasjon, inkludert presseomtale.
• Integreringsarbeidet bør inneholde mediekritisk refleksjon – også i IMDi sine programmer.
• Det bør opprettes en uavhengig rettsinstans der personer kan klage dersom de mener feilaktig presseomtale har påvirket deres rett til opphold, beskyttelse eller integrering.

UDI og IMDi skal være nøytrale, rettssikre og inkluderende aktører i det norske samfunnet. Men så lenge de ikke tar høyde for hvordan mediene kan bidra til urett – vil mange sakene deres fortsette å bære preg av en skjevhet vi ikke kan akseptere i et rettssamfunn.