Sivilombudet – Folkets siste instans?

Sivilombudet er en uavhengig instans som har som hovedoppgave å føre kontroll med forvaltningen i Norge. Ombudet skal sikre at enkeltpersoner ikke blir utsatt for urett fra offentlige myndigheter – og fungerer i teorien som en slags "siste skanse" for borgernes rettssikkerhet. Men når det gjelder saker som involverer redaktørstyrte medier, viser virkeligheten seg å være langt mer komplisert.

Ikke for domstoler – og ikke for mediene?

Sivilombudet har ikke myndighet til å overprøve avgjørelser i domstolene. Det betyr at hvis noen tar en presse-relatert sak til retten og taper, finnes det ingen klagemulighet via Sivilombudet. Dette er forståelig – domstolene er en egen maktinstans. Men det samme gjelder i praksis for medieklager, der ombudet svært ofte avviser klager med henvisning til at PFU er rette instans.

Dette skaper en situasjon der mange som opplever urett fra medier – særlig feilaktige eller ærekrenkende oppslag – ikke får prøvd saken sin reelt noe sted. Domstolene er dyre, PFU har ingen reell sanksjonsmakt, og Sivilombudet henviser til pressens egne ordninger. Resultatet er et rettsløst rom mellom pressens makt og individets rettigheter.

Sivilombudet og henlagte anmeldelser

Selv om Sivilombudet ikke kan overprøve politi eller domstoler, kan du i noen tilfeller klage dersom politiet henlegger en anmeldelse uten å følge korrekt saksbehandling. Dette gjelder særlig ved brudd på forvaltningsloven, manglende begrunnelse, eller forskjellsbehandling. Har du anmeldt et redaktørstyrt medium for ærekrenkelse, men opplever at saken ikke er etterforsket seriøst, kan du be Sivilombudet vurdere prosessen – men ikke selve resultatet.

Begrenser seg til offentlig forvaltning

Sivilombudet fører tilsyn med staten, fylkeskommuner og kommuner – altså det offentlige Norge. Pressen og mediene, som er private aktører, faller derfor formelt sett utenfor Sivilombudets mandat. Likevel er det mange gråsoner, særlig når mediene samarbeider med offentlige instanser, eller når sensitive opplysninger blir lekket fra myndigheter til journalister.

Et rettsløst rom når medier og myndigheter samarbeider

Flere medieofre opplever at informasjon som burde vært taushetsbelagt, blir lekket til pressen. I slike tilfeller skylder offentlige instanser på at det var "pressens ansvar", mens pressen viser til "offentlig informasjon". Når ingen tar ansvar, og heller ikke Sivilombudet har mandat til å granske helheten, oppstår det et alvorlig demokratisk problem.

Ingen kontroll med PFU

Ettersom PFU er et privat selvdømmeorgan, opprettet av pressen selv, har ikke Sivilombudet noen mulighet til å føre kontroll med dem. Det betyr at dersom en person mener at PFU har behandlet en klage feil eller mangelfullt, finnes det ingen klageinstans – og Sivilombudet kan ikke hjelpe.

Behov for et uavhengig medieombud?

I dagens system mangler det en instans som både kan vurdere offentlig sektor og medier, særlig i saker som krysser disse grensene. Sivilombudet kunne hatt en viktig rolle i dette, men er i dag bundet av et mandat som ikke favner bredt nok. Derfor bør det vurderes å opprette et nasjonalt medieombud – uavhengig av både stat og presseorganisasjoner – for å sikre reell rettssikkerhet for enkeltpersoner i møte med pressen.

Sivilombudet forblir dermed en viktig, men begrenset aktør når det gjelder medieklager. For mange fremstår de som hjelpsomme og høflige – men uten makt til å gjøre forskjell der det virkelig gjelder.