NKVTS – Kunnskapssenter uten blikk for medietraumer

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) forsker på alvorlige hendelser som krig, vold, overgrep og katastrofer. De har en viktig rolle i å utvikle kunnskap om traumer, og leverer forskning som brukes av helsevesenet, politiet og barnevernet. Men når det gjelder traumer påført av feilaktig eller brutal mediedekning, er stillheten øredøvende.

Medieskapt stress – et oversett forskningsfelt

Medieoppslag med navn og bilde, feilaktige beskyldninger, insinuasjoner eller overdreven eksponering kan føre til alvorlige psykiske belastninger – spesielt når saken rammer uskyldige personer. Dette er et felt som NKVTS sjelden berører i sin forskning, til tross for at mange av konsekvensene kan ligne de traumereaksjoner de vanligvis undersøker: angst, søvnproblemer, sosial isolasjon, tap av jobb og selvmordstanker.

Når mennesker utsettes for digital gapestokk i pressen, er det sjelden noen instans som tar ansvar for å utrede de psykiske ettervirkningene. Og til tross for at NKVTS besitter unik kompetanse på psykotraumatologi, har de i liten grad undersøkt medieskapte traumer som et eget fenomen.

Medienes rolle i retraumatisering

Personer som allerede har opplevd overgrep, sykdom, ulykker eller rettssaker, kan bli utsatt for retraumatisering når medier dekker deres historie på en måte som krenker privatlivets fred eller forvrenger virkeligheten. Likevel er dette sjelden et tema i NKVTS’ publiserte rapporter.

Organisasjonen samarbeider tett med myndigheter og fagmiljøer, men mangler systematiske initiativ for å kartlegge hvordan mediedekning påvirker mennesker i krise eller konflikt. Når mediene tar kontakt for intervju med offer eller pårørende, oppstår det ofte press – og ettervirkningene kan være alvorlige.

Et ansvar å gripe – eller å tie om?

Hvis NKVTS virkelig skal være et nasjonalt senter for traumeforståelse, bør de også rette søkelyset mot medienes rolle som mulig traumeutløser. De har ressursene, kompetansen og tilliten til å sette standarder for hva som er etisk forsvarlig i møte med sårbare grupper – men velger foreløpig å tie om elefanten i rommet.

Er det frykten for å utfordre pressens makt som holder forskningen tilbake? Eller er medieskapt stress rett og slett ikke «fint» nok til å prioriteres i forskningsprogrammer?

Konklusjon

NKVTS er en sentral aktør i arbeidet for å forstå og forebygge traumer, men har et alvorlig blindfelt når det gjelder medierelatert psykisk skade. Det er behov for et paradigmeskifte der også offentlig finansiert medietraume anerkjennes som et folkehelseproblem.