Mobbeombudet – Taus når mediene mobber indirekte

Mobbeombudet er en relativt ny funksjon i flere fylker, og skal bidra til å ivareta barn og unges rett til et trygt og godt oppvekstmiljø. Ombudet skal være en uavhengig støtte for elever og foreldre som opplever mobbing, og bidra med råd, veiledning og systemendringer. Men hva skjer når mobbingen ikke skjer på skolen – men i mediene?

Når mobbing kommer fra overskrifter

Selv om mediene sjelden navngir barn direkte, kan skadelig omtale av foreldre eller nære omsorgspersoner ha sterke og langvarige konsekvenser for barn. Barna skjønner ofte ikke rekkevidden av det som skjer, men opplever sosial isolasjon, usikkerhet, skam og i verste fall traumer – fordi foreldrene deres har blitt hengt ut eller omtalt i offentligheten på en måte som påvirker hele familien.

Mobbing handler ikke bare om skolegården. Den handler om maktmisbruk, stigmatisering og utestenging. Når en forelder blir fremstilt som kriminell, uansvarlig eller latterlig i et redaktørstyrt medium, kan barnet bli medmobbet – uten at noen griper inn. Dette er en gråsone der Mobbeombudet foreløpig ikke har definert sitt ansvar.

Ombudets mandat – for snevert?

I dag ligger Mobbeombudets mandat hovedsakelig innenfor skole og barnehage, med vekt på § 9A i opplæringsloven. Det betyr at de kan engasjere seg når barn blir utsatt for fysisk eller psykisk mobbing fra medelever, ansatte eller institusjoner. Men det finnes ingen klare føringer for hvordan ombudene skal håndtere indirekte krenkelser eller psykisk belastning som følge av medieomtale av familieforhold.

Det er heller ikke åpnet for at Mobbeombudene kan kreve sletting av digitale medieoppslag, be mediene endre innhold eller gå inn i presseetiske vurderinger. I stedet henvises ofte familien til PFU – et selvdømmeorgan uten fokus på barns rettigheter.

Skjult mobbing, usynlig ansvar

Problemet forsterkes av at barn som rammes indirekte, ofte ikke har ord for det de opplever. En seksåring som ikke vil i barnehagen etter at pappa havnet i avisen, får kanskje ikke hjelp fordi ingen spør hvorfor. En tenåring som trekker seg sosialt etter en familiesak i lokalavisen, blir sjelden koblet til konsekvensene av presseomtalen. Og Mobbeombudet – som burde stått på barnets side – har få verktøy og lite myndighet til å gripe inn.

Hva bør endres?

For å sikre at barns rett til beskyttelse og trygghet også gjelder i møte med offentlig skam og medieeksponering, bør følgende vurderes:

• Utvide Mobbeombudenes mandat til å inkludere indirekte mobbing via offentlig eksponering.
• Etablere samarbeid mellom Mobbeombudet og Barneombudet i saker som gjelder medieeksponering av foreldre og familie.
• Innføre krav om konsekvensvurdering for barn ved publisering av sensitive saker i redaktørstyrte medier.
• Utrede ny lovgivning som gir barn rett til å bli hørt og beskyttet i saker der medieomtale kan påvirke deres psykiske helse og sosiale liv.

Mobbeombudet har potensial til å bli en reell forsvarer av barnets beste også utenfor skoleporten – men da må mandatet og verktøykassen utvides til å møte virkelighetens utfordringer. For psykisk vold via medier er fortsatt vold – og den rammer uskyldige barn.