Medietilsynet – Vokteren av støtten, ikke sannheten

Medietilsynet er statens organ for regulering og tilsyn med mediene i Norge. På papiret skal de "fremme ytringsfrihet, mediemangfold og informasjonsfrihet". Men i praksis er Medietilsynet først og fremst en forvalter av pressestøtte – ikke en vaktbikkje for sannhet, rettferdighet eller medieansvar.

Hva gjør Medietilsynet?

Medietilsynet har ansvar for å:

• Forvalte produksjonsstøtte og andre støtteordninger til aviser og medier
• Vurdere hvem som kvalifiserer som "journalistisk virksomhet"
• Gi konsesjoner og følge opp medieloven
• Drive medieundersøkelser og forskning på mediemangfold
• Regulere reklame og aldersgrenser for film og TV

Det Medietilsynet ikke gjør, er å etterprøve sannhetsgehalt, etikk eller skadevirkninger av medieoppslag. De henviser konsekvent til PFU (Pressens Faglige Utvalg) eller domstolene dersom noen klager på feilaktig informasjon i pressen.

Medieansvar – et hull i systemet

Det finnes i dag ingen offentlig instans som har ansvar for å ettergå innholdet i redaktørstyrte medier. Medietilsynet henviser til pressens selvdømmeordning, mens selvdømmet (PFU) er bemannet av bransjen selv. Dermed står den enkelte borger alene mot en samlet mediebransje – uten reell mulighet til å få oppreisning.

Selv grove overtramp, feilaktige identifiseringer eller skadelige omtaler faller utenfor Medietilsynets mandat. Har du blitt uthengt, feilaktig koblet til kriminell virksomhet eller offer for sensasjonspreget journalistikk? Medietilsynet kan ikke hjelpe deg.

Milliarder i pressestøtte – uten ansvar

En av Medietilsynets viktigste oppgaver er å fordele store summer i produksjonsstøtte til norske medier. Denne støtten gis ofte til lokalaviser, nisjemedier og publikasjoner med lav kommersiell bæreevne – for å sikre "mangfold".

Men mange av disse mediene er samtidig beskyttet av redaktørplakaten og fritatt fra personvernlovgivning og GDPR. Det betyr at staten støtter aktører som kan publisere krenkende eller feilaktig informasjon uten risiko for sanksjon. Skattebetalernes penger brukes til å opprettholde en mediestruktur som står over vanlig lovverk.

Vurderer hvem som er journalist – men ikke hva de gjør

For å få pressestøtte må et medium være registrert som "journalistisk virksomhet". Medietilsynet vurderer dette basert på en rekke formelle kriterier, men de vurderer ikke innholdskvalitet eller konsekvenser for enkeltmennesker. Så lenge visse tekniske krav er oppfylt, er man en del av det redaktørstyrte presselandskapet – med de privilegier det innebærer.

Hva bør endres?

Det er behov for en reell, uavhengig klageinstans som kan vurdere skader fra feilaktige medieoppslag – uten at klageren må gå til PFU eller saksøke mediehuset. Medietilsynet har kunnskapen, dataene og autoriteten til å spille en større rolle – men per i dag mangler de mandatet.

Hvis ytringsfriheten skal være reell for alle, og ikke bare for mediene, må noen passe på konsekvensene av offentliggjøring – ikke bare støtte den.

Konklusjon

Medietilsynet fremstår som en passiv administrator i møte med medienes makt. De forvalter støtte, men forholder seg tause til maktmisbruk. For enkeltmennesket som rammes av feilaktig journalistikk, er Medietilsynet i dag ikke en del av løsningen – men en del av problemet.