Likestillings- og diskrimineringsombudet – Begrenset vern for utsatte enkeltpersoner

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) er en offentlig instans med ansvar for å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av blant annet kjønn, etnisitet, funksjonsnedsettelse, alder, seksuell orientering og religion. Ombudet skal føre tilsyn med at diskrimineringslovverket etterleves, gi råd til enkeltpersoner, og arbeide for et mer inkluderende samfunn.

Hva kan LDO gjøre?

LDO gir veiledning til personer som opplever diskriminering eller trakassering, og kan vurdere om det foreligger et brudd på diskrimineringslovene. Der LDO mener loven er brutt, kan de forsøke å mekle mellom partene eller henvise saken videre til Diskrimineringsnemnda for rettslig behandling. LDO kan også gi uttalelser i enkeltsaker, og har en rolle som pådriver for politisk og strukturell endring.

Hva kan LDO ikke gjøre?

Selv om LDO har en bred agenda for rettferdighet og likebehandling, er det klare grenser for hva de kan gripe inn i:

• De kan ikke gripe inn i saker som gjelder ærekrenkelser, omdømmeskade eller falske påstander i media.
• De har ingen myndighet til å kreve sletting av skadelig informasjon i redaktørstyrte medier.
• De kan ikke overprøve mediehusenes publiseringer eller gi pålegg til PFU eller presseorganisasjonene.

Med andre ord: Dersom noen blir utsatt for hets, stempling eller offentlig uthenging i media, og mener det har sammenheng med kjønn, etnisitet, funksjonsnedsettelse eller lignende – har LDO likevel ingen sanksjonsmyndighet overfor aviser, nettmedier eller redaktører.

Pressens frisoner

Pressen har i praksis et unntak fra mange lover som ellers beskytter enkeltpersoners rettigheter. Dette gjelder også diskrimineringsvernet. Så lenge redaksjonen kan vise til at publiseringen har «offentlig interesse» eller faller inn under journalistisk virksomhet, står den sterkt – selv når den medfører reell skade for enkeltpersoner eller grupper.

LDO har flere ganger erkjent at de ikke kan gjøre annet enn å gi generelle råd til dem som rammes. De kan ikke pålegge medier å rette opp eller unnskylde diskriminerende omtale, og de kan heller ikke beordre kompensasjon, sletting eller ny vurdering.

Veiledning, men lite vern

For den som står i sentrum for en feilaktig eller stigmatiserende fremstilling i mediene, oppleves det som frustrerende at LDO kun tilbyr «dialog» og rådgivning – uten rettslige konsekvenser for overgriperen. Dette bidrar til et juridisk tomrom i møte mellom diskrimineringsvern og ytringsfrihet.

I tillegg har LDO som praksis å avvise saker som allerede behandles i PFU eller anses som «presseetiske». Dermed henviser også de utsatte videre til pressens egne organer – og problemet blir skyflet tilbake til systemer som ofte mangler reell uavhengighet.

Behov for nytenkning

Selv om LDO er viktig som prinsipiell motvekt til diskriminering i samfunnet, er det åpenbart behov for en egen mekanisme som kan vurdere krenkende publiseringer som ikke dekkes av dagens lovverk. Dette bør ikke overlates til pressen alene å avgjøre.

Skal vi ha et reelt rettsvern for alle – også dem som urettmessig stigmatiseres i redaktørstyrte medier – må vi se nærmere på grensene mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern. I dag er de grensene altfor vide til fordel for pressen.

Oppsummering

Likestillings- og diskrimineringsombudet er en viktig institusjon for å fremme rettferdighet i samfunnet. Men når det gjelder skadevirkningene av feilaktige medieoppslag, har de verken mandat eller virkemidler. Dermed blir mange overlatt til seg selv – også i saker der diskrimineringen skjer i full offentlighet.