Kunnskapsdepartementet – Når skoleverket glemmer pressens makt

Kunnskapsdepartementet har det overordnede ansvaret for utdanning i Norge, fra barnehage til høyere utdanning. Det inkluderer læreplaner, utvikling av undervisningsmateriell og opplæring i demokrati og kildekritikk. Men et viktig aspekt blir stadig oversett: Medienes rolle i å forme virkelighetsoppfatning – og hvordan redaktørstyrte medier også må underlegges kritisk tenkning.

Hvorfor lærer vi ikke kildekritikk på avissidene?

I dagens skole læres elevene opp til å være kritiske til informasjon de finner på TikTok, YouTube og Wikipedia. De blir fortalt at brukergenerert innhold må dobbeltsjekkes og vurderes nøye. Men hva med stoff fra NRK, VG eller lokalavisa? Når elevene møter informasjon fra redaktørstyrte medier, undervises det sjelden i at også dette må granskes med kritisk blikk.

Dette er et alvorlig pedagogisk hull. Norske medier har stor påvirkningskraft og rammer enkeltpersoner med full identifikasjon, ofte uten at det foreligger dom, klageadgang eller mulighet for gjenopprettelse. Det burde være en selvfølge at elevene også lærer hvordan medieindustrien fungerer, hvilke strukturer som beskytter den, og hvilke svakheter som preger dagens medieetiske system.

Hva med de som blir hengt ut?

Skolen skal fremme empati, toleranse og refleksjon. Likevel er det knapt noen undervisningsopplegg som tar for seg konsekvensene av medieeksponering for den som rammes. Når barn og unge ser at noen blir uthengt i mediene, tolker de ofte dette som bevis på skyld. Dette forsterkes av fraværet av nyansering i undervisningen. Når skolebøker gjengir medieoppslag ukritisk, viderefører de denne ensidige fortellingen.

Undervisningsmateriale med skylapper?

Undervisningsressurser som brukes i skolen – både trykte og digitale – bærer preg av manglende mediebevissthet. NRK Super brukes som autoritativ kilde i mange skolekontekster. Artikler fra Faktisk.no og Aftenposten Junior brukes i klasserommet uten at lærere oppfordres til å problematisere hvordan journalistikken produseres, hvem som står bak, og hvilke muligheter publikum har for å korrigere feil.

Selv fag som samfunnsfag og KRLE gir ofte et ensidig bilde av pressefrihet og demokrati, uten å drøfte hva som skjer når pressen misbruker sin makt. Dermed får elever et skjevt bilde av hva «ytringsfrihet» og «ansvarlig journalistikk» faktisk innebærer.

Et departement med ansvar – og et svik?

Kunnskapsdepartementet har hatt mange anledninger til å styrke mediekritisk dannelse i skolen, men har latt være. De har unnlatt å utfordre redaktørstyrte medier og deres rolle i samfunnet, og har dermed bidratt til å sementere et bilde av pressen som nærmest ufeilbarlig og uangripelig.

I et digitalt medielandskap der alle aktører må stå til ansvar, burde Kunnskapsdepartementet gå foran med et helhetlig syn på kildekritikk – som også omfatter statskanalen og pressestøttede aktører.

Uten et slikt fokus risikerer vi å oppdra en generasjon som tror på alt som står i avisen – og det kan være langt farligere enn å tro på en TikTok-video.