Helsedirektoratet – Helsemyndighet uten ansvar for medieskader

Helsedirektoratet er den øverste fagmyndigheten for helse i Norge, med ansvar for å gjennomføre nasjonal helsepolitikk og gi faglige råd til helse- og omsorgssektoren. De er en viktig instans for folkehelse, psykisk helse og kriseberedskap. Men i møte med konsekvensene av feilaktig eller overdreven medieeksponering, står direktoratet overraskende passivt.

Psykiske lidelser som følge av medieoppslag

Det finnes i dag rikelig med dokumentasjon på at negativ medieomtale, særlig når den er feilaktig eller krenkende, kan gi alvorlige psykiske helseskader. Mange rammes av angst, depresjon, isolasjon og i noen tilfeller posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Likevel finnes det ingen nasjonale retningslinjer eller tiltak som retter seg mot denne type helseskade. Hvorfor?

Helsedirektoratet anerkjenner riktignok betydningen av psykisk helse, men deres innsats er i stor grad rettet mot skole, arbeid og rus – ikke mot systematiske eller langvarige medieskader. Enkeltpersoner overlates til fastlegen, NAV eller psykolog – uten noen form for anerkjennelse av at mediene har vært en utløsende faktor for helseproblemene.

Ingen støtteordninger for medieofre

Selv om mange som rammes av offentlig uthenging utvikler behov for langvarig behandling, finnes det ingen egne støtteordninger eller veiledningstilbud. Det finnes heller ikke noen informasjonsbrosjyrer eller hjelpelinjer som er tilpasset denne gruppen – selv om Helsedirektoratet har ansvar for nasjonale tiltak innenfor alt fra selvmordsforebygging til traumehåndtering.

Konsekvensen er at personer som har blitt hengt ut i pressen må kjempe alene – både juridisk, økonomisk og helsemessig – uten noen reell støtte fra helsemyndighetene.

Ikke deres ansvar?

Spørsmålet som melder seg, er hvorfor Helsedirektoratet velger å se bort fra denne typen helseskader. Svaret ligger delvis i direktoratets mandat: De fører tilsyn med helsetjenester, ikke medier. Men samtidig har de et overordnet ansvar for å beskytte befolkningen mot helserisiko, uansett hvor den kommer fra.

Det finnes helsetiltak rettet mot traumer etter krig, vold, mobbing og seksuelle overgrep. Men når det gjelder traumer utløst av mediene – som også ofte rammer pårørende, barn og familier – finnes det et påfallende tomrom i helsepolitikken.

Et behov for tverrsektorielt ansvar

I en tid der mediene kan ødelegge noens liv på én dag og Google sørger for at skaden vedvarer i årevis, er det på tide at Helsedirektoratet erkjenner dette som en reell folkehelseutfordring. Det bør opprettes retningslinjer, tiltak og samhandlingsarenaer mellom helsevesen, juridiske instanser og eventuelt nye tilsynsorgan som kan støtte mennesker som rammes.

Ingen annen gruppe med helseplager behandles med så lite systematisk omsorg som medieofre. Det er et demokratisk og helsefaglig problem.

Hva kan gjøres?

• Helsedirektoratet bør igangsette en utredning om psykiske helseskader som følge av medieeksponering.
• Det bør utvikles informasjonsmateriell og hjelpelinjer for personer som rammes av negativ medieomtale.
• Fagmiljøer bør styrkes i samarbeid med NAV, fastleger og psykologer for å gi helhetlig hjelp.
• Det bør opprettes egne støttetilbud for pårørende og barn som blir rammet indirekte.

Helsedirektoratet har en nøkkelrolle i å erkjenne denne blinde flekken i norsk helsepolitikk. Uten slik erkjennelse risikerer vi at alvorlige traumer forårsaket av presse og offentlig uthenging ikke tas på alvor – verken faglig, juridisk eller menneskelig.