Forbrukertilsynet – Forbrukernes vokter, men ikke mot mediene

Forbrukertilsynet er en offentlig instans som skal føre tilsyn med markedsføringsloven og håndheve forbrukernes rettigheter. De griper inn mot urimelig handelspraksis, villedende reklame og brudd på angrerett. Men hvis du blir feilaktig omtalt i et redaktørstyrt medium – som avis, nettavis eller TV – har Forbrukertilsynet ingen myndighet til å hjelpe deg.

Beskyttelse mot villedende markedsføring – men ikke falske nyheter

Forbrukertilsynet kan reagere raskt dersom et firma lover mer enn det leverer, for eksempel med uriktige helsepåstander i reklame. Men samme regler gjelder ikke for redaktørstyrte medier. De kan publisere spekulative overskrifter og tendensiøse fremstillinger av privatpersoner uten at det defineres som "villedende" i lovens forstand – så lenge det skjer under ytringsfrihetens fane.

Dette skaper et paradoks: Du som forbruker har større rettsvern når du kjøper en tannkrem enn når du blir stemplet som kriminell eller umoralsk i pressen – selv om sistnevnte kan ødelegge hele livet ditt.

Markedsføringsloven gjelder ikke pressen

Forbrukertilsynet fører tilsyn med hvordan kommersielle aktører kommuniserer med forbrukere. Dette gjelder alt fra prismerking til reklame for kosttilskudd. Men mediene er unntatt disse reglene så lenge de ikke markedsfører egne produkter på direkte kommersiell måte.

Selv om mange medier har tette bånd til annonsører, og ofte publiserer «native advertising» som kan fremstå som journalistikk, er det sjelden Forbrukertilsynet griper inn – og aldri når det gjelder selve det redaksjonelle innholdet, som omtaler av personer og hendelser.

Hvem beskytter forbrukeren mot pressefeil?

Dersom en feilaktig artikkel skader deg økonomisk, sosialt eller psykisk, finnes det ingen reell klageinstans utenom PFU, som er et selvdømmeorgan styrt av pressen selv. Forbrukertilsynet har ingen rolle i slike saker, og henviser konsekvent til at de ikke behandler klager mot redaksjonelle medier.

Det finnes altså et institusjonelt tomrom mellom det som regnes som villedende informasjon i markedsføring og i journalistikk. I førstnevnte finnes det tilsyn, tvangsmulkt og forbud. I sistnevnte – selv ved grove feil – finnes det bare etikken og håpet om en beklagelse.

Behov for utvidet forbrukervern?

I en tid der medieinnhold sprer seg raskere enn noen gang, og der grensene mellom reklame, propaganda og journalistikk viskes ut, bør vi spørre oss om ikke forbrukervernet også må gjelde informasjonspublisering.

En person som henges ut i mediene har i praksis liten eller ingen rett til kompensasjon, sletting eller korreksjon. Kanskje er det på tide å innføre en medienøytral forbrukerrett, der det ikke er avsendertype som avgjør om innholdet er villedende – men konsekvensene for den som rammes.

Konklusjon

Forbrukertilsynet gjør et viktig arbeid for norske forbrukere, men står helt utenfor det rommet der mest mulig skade kan oppstå: i pressens omtale av privatpersoner. Så lenge mediene har et unntak fra forbrukerlovgivningen, eksisterer det en betydelig rettsløshet for enkeltindivider som utsettes for uriktig, skjev eller spekulativ medieomtale.