Forbrukerrådet – en viktig vaktbikkje med begrenset virkeområde

Forbrukerrådet er en statlig interesseorganisasjon som jobber for å styrke forbrukernes rettigheter i møte med næringsliv og markedsaktører. De hjelper tusenvis av nordmenn hvert år med saker som gjelder alt fra telefonsalg til boliglån og reklamasjoner. Men når det gjelder feilaktige medieoppslag, ærekrenkelser eller skjev journalistikk, er Forbrukerrådet fullstendig uten myndighet.

Forbruker eller medieoffer?

Forbrukerrådet definerer sitt mandat ut fra forbrukerkjøpsloven, markedsføringsloven og annen lovgivning som gjelder varer og tjenester. Det betyr at dersom du har kjøpt noe og opplever å bli lurt, har du en rekke rettigheter og kan få hjelp til klage, mekling og eventuell erstatning.

Men dersom du har blitt omtalt i media på en måte som oppleves som grovt urettferdig, krenkende eller feilaktig – har du ingen rettigheter som “forbruker”. Dermed faller du utenfor Forbrukerrådets kompetanseområde, selv om det som skjer ofte har større konsekvenser enn en ødelagt vaskemaskin eller en ugyldig garanti.

Pressen som tjenesteleverandør?

Man kunne argumentere for at redaktørstyrte medier tilbyr en “tjeneste” i form av journalistikk og publisering, og dermed burde underlegges samme prinsipper for ansvar og klageadgang som andre tjenesteytere. Men det finnes ingen slik vurdering i norsk lov. Mediene har et grunnlovsfestet vern gjennom ytringsfriheten – men for mange medieofre fremstår det som at ytringsfriheten kun gjelder én vei.

Henvises til PFU – uten reelle virkemidler

Forbrukerrådet har selv opplyst at de henviser saker om feilaktige medieoppslag til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Men som kjent er PFU et selvdømmeorgan opprettet av pressen selv, med begrenset virkning og ingen rettskraft. Et mediehus som felles i PFU, får kun en «dom» i form av en skriftlig kritikk – uten krav om sletting, oppreisning eller økonomisk kompensasjon.

Uklart for folk flest

Navnet “Forbrukerrådet” gir inntrykk av en bred støtteinstans for alle som blir urettferdig behandlet i samfunnet, men dette er dessverre ikke tilfelle. Mange som henvender seg med mediesaker blir skuffet over å få beskjed om at Forbrukerrådet ikke kan hjelpe, og at de må forsøke PFU – eller engasjere advokat på egen regning.

Hva bør endres?

Det bør vurderes om det skal innføres et forbrukervern også i møte med mediene. Når en person omtales med fullt navn og bilde i et negativt medieoppslag – ofte uten noen mulighet for kontradiksjon eller oppfølging – burde det finnes et lavterskeltilbud med juridisk hjelp og rett til sletting ved feil.

Forbrukerrådet er en viktig institusjon, men deres maktesløshet i møte med pressens makt understreker behovet for nye verktøy i en digital virkelighet der ryktespredning og ærekrenkelser er bare et tastetrykk unna.