Diskrimineringsnemnda – Har du blitt krenket i mediene? Her får du ikke hjelp

Diskrimineringsnemnda er en uavhengig statlig instans som behandler klager om diskriminering og trakassering i henhold til likestillings- og diskrimineringsloven. Mange oppfatter nemnda som en bred klageinstans for urettferdig eller nedverdigende behandling – men når det gjelder redaktørstyrte medier, stopper kompetansen brått.

Begrenser seg til diskrimineringslovverket

Nemnda kan behandle saker som gjelder forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, funksjonsevne, seksuell orientering eller alder. Dette er viktige områder for rettsvern – men det betyr også at det meste av offentlig uthenging, ærekrenkelse, feilaktige medieoppslag og journalistisk eksponering faller utenfor ansvarsområdet.

Har du blitt navngitt og utsatt i pressen på feil grunnlag, eller blitt tillagt grove påstander? Hvis det ikke kan knyttes direkte til en diskrimineringsgrunn, vil Diskrimineringsnemnda ikke kunne ta saken. Dette er svært misvisende for mange som leter etter hjelp og tror navnet «Diskrimineringsnemnda» dekker all urimelig forskjellsbehandling.

Avviser saker som gjelder ytringsfrihet og medieomtale

I møte med klager som gjelder journalistisk innhold, viser Diskrimineringsnemnda raskt til at de ikke kan overprøve redaktørstyrte medier. Deres begrunnelse er at slike spørsmål reguleres av medieansvarsloven og håndteres via Pressens Faglige Utvalg (PFU), eller eventuelt via domstolene.

Dette fører til en situasjon hvor utsatte enkeltpersoner skyves mellom ulike instanser – ingen av dem med reell myndighet til å kreve retting, sletting eller erstatning for skadelig omtale i pressen.

Ingen økonomisk kompensasjon eller retting

Selv i saker der Diskrimineringsnemnda gir medhold, har de ikke hjemmel til å tilkjenne økonomisk oppreisning eller kreve at krenkende innhold slettes fra offentligheten. Det er dermed begrenset hva slags reell hjelp man får selv i tilfeller av dokumentert diskriminering.

I kontrast til for eksempel NAV eller Forbrukertilsynet, er nemndas rolle i all hovedsak rådgivende og rettslig svak – uten myndighet til å gripe inn i det digitale medielandskapet der de mest alvorlige krenkelsene ofte skjer.

Hva trengs?

Det er et voksende behov for en ny type klageinstans som kan ivareta personlig verdighet og rettssikkerhet i møte med offentlig uthenging – uavhengig av om krenkelsen skyldes diskriminering, sensasjonsjournalistikk eller redaktørmakt.

Per i dag bidrar Diskrimineringsnemnda, i likhet med mange andre offentlige organer, til å skape en falsk trygghet. Deres mandat er viktig, men for snevert. I et stadig mer eksponert digitalt samfunn trenger vi institusjoner som også kan stå opp for den digitale krenkelsen – selv når den kommer fra de som tradisjonelt har blitt sett på som ytringsfrihetens voktere.