Bufdir – Beskytter barna, men ikke mot mediene

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har som hovedoppgave å ivareta barn og unges rettigheter og fremme likestilling og mangfold. De gir faglige råd til barnevernet, utvikler nasjonale retningslinjer og støtter opp om det generelle arbeidet med barn og familie. Likevel står de i et paradoks: De har få eller ingen virkemidler når barn blir indirekte skadelidende som følge av medieoppslag om foreldre eller nærstående.

Når barn rammes av voksnes medieeksponering

Selv om pressen ofte unngår å omtale barn direkte, er konsekvensene av negativ medieeksponering av foreldre, foresatte eller søsken reelle. Barn som plutselig opplever at en forelder er hengt ut i pressen, kan føle skam, usikkerhet og sosial isolasjon – selv om de ikke helt forstår hvorfor. De minste barna kan bære på traumer lenge etter at oppslaget er glemt av offentligheten.

Bufdir har ingen rolle i å vurdere medienes praksis, men burde i større grad anerkjenne og adressere den langsiktige effekten av slik eksponering på barn. Det finnes i dag ingen mekanismer som sikrer at barnas behov veies opp mot pressens rett til å publisere navn og bilde av foreldre i saker som omhandler dommer, konflikter eller politianmeldelser.

Barnekonvensjonen og barns beste

Norge er forpliktet til å følge FNs barnekonvensjon, som i artikkel 3 slår fast at «barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn». Dette prinsippet gjelder også i saker der mediene indirekte eksponerer barn gjennom omtale av foreldre.

Likevel blir dette hensynet ofte tilsidesatt i møte med redaktørstyrte medier, hvor redaktøren alene avgjør om noe skal publiseres, og der ingen uavhengig instans kan overprøve beslutningen. Det finnes dermed ingen klagemulighet dersom et barn rammes psykisk eller sosialt som følge av et medieoppslag.

Et taushetsbelagt dilemma

I saker der barnevern eller familievern er involvert, er både fagpersoner og Bufdir bundet av streng taushetsplikt. Mediene derimot står fritt til å publisere ensidige fremstillinger uten å balansere saken med barnets perspektiv – ofte fordi barna selv ikke har språk, alder eller forståelse til å uttale seg.

Dette skaper en skjev maktbalanse: Den profesjonelle tausheten blir brukt mot barnet og familien, mens medienes åpenhet og frihet tolkes som et demokratisk ideal – selv når resultatet er traumer og langvarige psykiske påkjenninger.

Hva kan Bufdir gjøre?

• Tydeliggjøre i sine retningslinjer at medieeksponering av foreldre kan ha alvorlige konsekvenser for barn.
• Foreslå lovendringer som krever vurdering av barns beste før navngitte presseoppslag om foreldre publiseres.
• Støtte opprettelsen av en uavhengig medieklageinstans med mandat til å vurdere barnets rettigheter i slike saker.
• Gi faglig støtte og veiledning til barnevern og familievern som jobber med barn rammet av medieeksponering.

Et usynlig offer i ytringsfrihetens skygge

Bufdir har gjort mye for barns rettigheter i Norge. Men når det gjelder beskyttelse mot den indirekte volden som mediene kan utøve gjennom voksne, er det et stort hull i vernet. I møte med pressens makt blir barna ofte usynlige ofre – uten stemme, uten vern og uten klagerett.

Dersom vi som samfunn virkelig mener at «barnets beste» skal være et overordnet prinsipp, må dette også gjelde i møte med offentlig uthengning, redaktøransvar og selvdømmeordninger. Her har Bufdir et ansvar – og en mulighet – til å løfte barns stemme der den er helt fraværende i dag.