Barneombudet – Når barns rettigheter kolliderer med medienes frihet

Barneombudet er Norges fremste institusjon for å ivareta barns rettigheter. Ifølge loven og FNs barnekonvensjon skal de være barnas stemme i møte med myndigheter og samfunnsinstitusjoner. Men i møte med pressens makt og feilgrep, er Barneombudets stemme påfallende stille.

Medieofre har barn – og barna rammes

Selv om redaktørstyrte medier sjelden omtaler barn direkte, rammes barn indirekte når foreldre, søsken eller andre nærstående blir utsatt for krenkende, feilaktig eller overdreven medieomtale. Når en forelder henges ut, mister jobben eller blir sosialt isolert, påvirker dette barnas hverdag og psykiske helse – ofte dramatisk.

Mange barn forstår ikke hvorfor venner slutter å invitere dem, hvorfor lærere behandler dem annerledes, eller hvorfor mamma eller pappa gråter. De mangler språk for å uttrykke traumet, men lever med skam, uro og søvnproblemer. Dette er en virkelighet Barneombudet burde løfte frem – men ikke gjør.

Et juridisk hull i barnas vern

FNs barnekonvensjon, som er en del av norsk lov, sier klart:

• Artikkel 3: «Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn.»
• Artikkel 16: «Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, familie, hjem eller korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære og sitt omdømme.»

I praksis gjelder ikke disse prinsippene fullt ut når mediene rammer barn indirekte. Foreldres medieeksponering er sjelden noe barna selv kan klage på, og PFU vurderer ikke barns situasjon i sine avgjørelser. Det finnes ingen instans som tar barns perspektiv inn i medienes etiske vurderinger – og Barneombudet har ikke tatt initiativ til å endre dette.

Traumer uten språk – usynlig lidelse

De yngste barna klarer ikke å sette ord på hva de opplever. Tenåringer føler skam og isolasjon. Mange tar ansvar for foreldres smerte. Når en sak eksploderer i media og foreldrene går ned psykisk eller sosialt, mister barnet ofte sin viktigste trygghetsperson – samtidig som samfunnet står og ser på.

Dette kan føre til langvarige traumer, sosial ekskludering og skolevegring. Ingen varsler Barneombudet. Ingen spør barna. Og media fortsetter uten å ta ansvar – i ytringsfrihetens navn.

Hvorfor er Barneombudet tause?

I barnevern, helse og skole finnes klare grenser for hva som er akseptabelt i møte med barn. Men i mediene er grensene diffuse – og ofte ikke-eksisterende. Barneombudet har i svært liten grad kritisert mediene, selv når barns rettigheter åpenbart er truet.

Det finnes ingen systematisk dialog mellom Barneombudet og mediene, ingen rutiner for å vurdere barns indirekte eksponering, og ingen rådgivende rolle for Barneombudet i mediesaker. Det svekker barns reelle vern mot urett begått i offentligheten.

Hva bør endres?

• Barneombudet bør kreve at PFU og pressen vurderer barns situasjon i saker som angår foreldre eller nærpersoner.
• Det bør utarbeides etiske retningslinjer for hvordan mediene håndterer saker som kan skade barn indirekte.
• Barneombudet bør ta initiativ til lovendringer som gir barn et sterkere vern mot psykisk skade fra medieeksponering.
• Det bør utredes et klageorgan for barn i møte med medieskapt skade, uavhengig av foreldres status.

En barndom uten vern

Når foreldre blir medieofre, blir barna ofte de tause, usynlige ofrene. Barneombudet skal være barnas stemme – ikke bare i skolen og barnevernet, men også i møte med medienes makt. Det er på tide at denne stemmen høres.

Pressens frihet kan ikke bety barns stillhet.