Tidsskriftforeningen – Smale interesser med stor innflytelse

Tidsskriftforeningen er en interesseorganisasjon for redaktørstyrte tidsskrifter i Norge, og fungerer i stor grad som en søsterorganisasjon til Fagpressen og LLA – men med enda smalere nedslagsfelt. Foreningen samler alt fra vitenskapelige publikasjoner til kulturelle og litterære tidsskrifter, og mottar betydelig støtte fra staten gjennom Kulturfondet og Medietilsynet.

Med slagord som «samler og styrker tidsskriftene» fremstår organisasjonen ved første øyekast som en positiv og nøytral kraft i norsk offentlighet. Men bakenfor fasaden ligger en struktur som først og fremst ivaretar interessene til redaktører og institusjoner – ikke nødvendigvis lesere, åpenhet eller mangfold.

Statlig støtte – uten offentlig kontroll?

Gjennom støtteordninger fra Kulturrådet og Medietilsynet kanaliseres millioner av skattekroner årlig til tidsskriftene som er organisert i foreningen. Dette skjer ofte uten særlig offentlig debatt, og med kriterier som gir stor makt til fagjuryer bestående av personer med tette bånd til redaksjonene selv.

Spørsmålet om hvem som får støtte, og hvorfor, er i liten grad gjenstand for kritisk debatt. Og dersom noen faktisk våger å kritisere utvalgene, får man fort høre at dette er et «angrep på ytringsfriheten» – et velkjent retorisk skjold i det norske mediesystemet.

Redaktørplakaten og lukket krets

Medlemmene i Tidsskriftforeningen må følge Redaktørplakaten, og forpliktes til prinsipper om uavhengighet og etterrettelighet. Men i praksis skjer det lite innsyn i hvordan redaktørrollen forvaltes. Det finnes få eller ingen reelle klageinstanser for dem som mener de har blitt urettferdig behandlet i et tidsskrift, og PFU behandler knapt noen saker mot tidsskriftene.

Det skaper en lukket krets der tidsskriftene kan operere med stor frihet, men lav grad av ansvarlighet. Særlig gjelder dette akademiske tidsskrifter, som kan publisere grovt skjev framstilling av enkeltpersoner eller kontroversielle temaer – uten at redaktørene trenger å frykte sanksjoner.

En stemme for eliten?

Tidsskriftforeningen består i stor grad av publikasjoner som leses av en snever elite innen akademia, kultur og politikk. Det betyr at foreningens medlemmer har uforholdsmessig stor gjennomslagskraft i offentligheten – samtidig som de ofte slipper offentlig kontroll.

Når det gis inntrykk av at tidsskriftene er selve fundamentet for en opplyst offentlighet, overses realiteten: at mange av dem reproduserer et bestemt verdensbilde, med liten plass til motstemmer. Mangfoldet som fremheves, blir i praksis et ideologisk fellesskap – ikke en reell uenighetskultur.

Veien videre

Det bør stilles langt strengere krav til åpenhet, innsyn og klagemuligheter også for de små, statsstøttede tidsskriftene. Tidsskriftforeningen bør ikke være fritatt for kritisk debatt – og heller ikke for krav til ansvar og etterrettelighet.

Ytringsfriheten står sterkest når den også inkluderer dem som ikke har tilgang til tidsskriftspaltene.