SKUP – Kritisk Presse i Skjult Symbiose

Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) er i utgangspunktet en hedersinstitusjon innen norsk journalistikk. Den årlige SKUP-konferansen og prisen som deles ut, hyller det som kalles «kvalitetsjournalistikk» – ofte graveprosjekter med høy kompleksitet og samfunnsrelevans. Men bak den glansede fasaden og feiringen av pressefrihet og maktkritikk, skjuler det seg en struktur som i økende grad preges av maktkonsentrasjon, selvforherligelse og lukkethet.

SKUP er organisert som en stiftelse, med tett tilknytning til de største mediehusene i Norge. Styret og juryen domineres av representanter fra redaktørstyrte medier, og det er i praksis «pressen som gir pris til pressen». Dette reiser viktige spørsmål om habilitet og objektivitet. Er det virkelig rom for genuint kritiske prosjekter – spesielt dersom de retter søkelyset mot nettopp media selv?

Historisk har SKUP utmerket seg med sterke prosjekter som har avdekket maktmisbruk i politikk, næringsliv og offentlig sektor. Men det er bemerkelsesverdig at prosjekter som utfordrer pressens egen praksis – som for eksempel ukritisk gjengivelse av politiets versjon, forhåndsdømming eller feilaktige medieoppslag – sjelden, om noen gang, vinner anerkjennelse.

SKUP har et idealistisk formål: Å fremme kritisk og undersøkende journalistikk. Men i praksis fungerer det også som et lukket nettverk, hvor egne venner og kolleger feirer hverandre. Prosjekter som utfordrer «flokken» eller de etablerte medieinstitusjonene, får sjelden plass i rampelyset. Dette kan bidra til at selvransakelsen uteblir – noe som svekker tilliten blant publikum.

SKUP-konferansen har de siste årene vokst til å bli et mediesirkus med sponsorer, egne afterparties og strategiske paneldebatter – ofte med gjensidig anerkjennelse mellom pressefolk, redaktører og politikere. Den kritiske distansen som journalistikken skal representere, blir i økende grad ofret til fordel for bekreftelseskultur og intern statusheving.

Spørsmålet som reises er ikke om gravejournalistikk er viktig – det er den – men om SKUP i dag virkelig representerer uavhengighet og systemkritikk. Når redaktørstyrte medier hedrer egne ansatte for prosjekter valgt av egne ledere, svekkes troverdigheten i offentligheten.

For publikum og for de som har vært utsatt for feilaktig eller ensidig mediedekning, fremstår SKUP ikke som et korrektiv, men som en klubb for de innvidde. Dermed mister institusjonen mye av den kraften den kunne hatt som en reell vaktbikkje – også overfor media selv.

Er det rom for mediekritikk innen SKUP?

Så lenge SKUP ikke løfter frem prosjekter som utfordrer pressens egen makt, bør det stilles kritiske spørsmål ved både formål og funksjon. Trengs det en ny instans som premierer ekte uavhengig mediekritikk – også rettet mot redaktørstyrte medier?

For hvis ingen passer på pressen – hvem skal da passe på makten?