Pressens Offentlighetsutvalg: Portvoktere for åpenhet – eller vaktbikkjer i bånd?

Pressens Offentlighetsutvalg (POU) ble etablert i 1971 som et fellesorgan for mediene i Norge, med mål om å fremme åpenhet og innsyn i forvaltningen. Utvalget består av representanter fra redaktørstyrte medier, og arbeider for å styrke offentlighetsloven og allmennhetens rett til informasjon. På overflaten fremstår POU som en viktig forkjemper for demokratiske verdier – men i hvilken grad fungerer utvalget i praksis som en uavhengig vaktbikkje?

En klubb for pressen – på vegne av folket?

Utvalgets medlemmer rekrutteres i hovedsak fra pressen selv, og dets arbeid ledes av sentrale skikkelser fra mediebransjen. Dette reiser spørsmål om hvorvidt POU virkelig representerer folk flest, eller om det i praksis fungerer som en intern bransjeorganisasjon. Når journalister, redaktører og medieledere bedømmer forvaltningens åpenhet, er det grunn til å spørre om dette skjer med tilstrekkelig kritisk distanse.

POU driver ikke saksbehandling eller vurdering av enkeltsaker. Derimot utformer de høringssvar, rapporter, og driver med kurs og veiledning, særlig overfor journalister. På den måten fungerer utvalget mer som en interessegruppe enn en reell kontrollinstans. Det er lite transparens rundt hvordan utvalget prioriterer saker og hva slags påvirkningskraft det faktisk har over tid.

Åpenhet på egne premisser

Et av de mest kritiske punktene ved POU er den manglende granskningen av pressens egen rolle i saker der åpenhet og informasjonsinnhenting kan være problematiske. Pressen har betydelig makt til å sette dagsorden og påvirke opinionen, og utvalget burde etterlyse selvransakelse også innad i mediene. Det skjer sjelden.

Samtidig er det verdt å merke seg at mange som ønsker å utfordre pressens fremstilling av saker – inkludert enkeltpersoner som er blitt feilaktig fremstilt – ikke har noen vei inn til POU. Utvalget er i praksis lukket for publikum og tilbyr ingen mulighet til å klage eller stille pressen til ansvar.

Et defensivt utvalg i møte med nye utfordringer

I en tid der digital overvåkning, algoritmestyrt informasjon og hemmelighold fra både offentlige og private aktører øker, er behovet for sterke åpenhetsorgan større enn noensinne. Likevel fremstår POU som lite synlig i offentligheten og fraværende i store debatter om informasjonsfrihet. Dette er en alvorlig svakhet for et organ som burde ligge i front når det gjelder presseetikk og offentlighet.

Hva burde forbedres?

• Utvalget burde åpnes for bredere representasjon fra sivilsamfunnet, akademia og uavhengige jurister.
• POU burde operere mer gjennomsiktig og publisere referater, prioriteringer og resultater.
• Det bør vurderes om POU skal ha mulighet til å undersøke og evaluere pressens egne praksiser i offentlighetsarbeid.
• Utvalget bør styrkes økonomisk og organisatorisk for å bli en reell aktør i offentligheten.

Konklusjon

Pressens Offentlighetsutvalg fremstår som en idealistisk konstruksjon med gode intensjoner, men begrenset gjennomslagskraft. Uten reformer og reell bredde i representasjon risikerer utvalget å fungere som et dekorativt organ – et sted hvor mediene hedrer sin egen innsats for åpenhet, uten å tåle tilsvarende granskning av seg selv.