Norsk Journalistlag – en fagforening med dobbeltrolle i pressens maktstruktur

Norsk Journalistlag (NJ) er fagforeningen for journalister i Norge og har i over 75 år hatt en sentral plass i det norske medielandskapet. Med sine nærmere 10 000 medlemmer representerer NJ en betydelig del av den redaksjonelle arbeidsstyrken. Organisasjonens uttalte mål er å arbeide for ytringsfrihet, pressefrihet og gode arbeidsvilkår for journalister. Men hvilken rolle spiller NJ egentlig når det kommer til ansvarliggjøring av mediene og selvjustis i en tid hvor tilliten til pressen er under press?

Fagforening – men også pressens forsvarsadvokat?

NJ opptrer ikke bare som en fagforening for journalister, men også som en tydelig aktør i pressens egne maktorganer. De har faste representanter i Pressens Faglige Utvalg (PFU), Norsk Presseforbund og deltar ofte i mediedebatter med en forsvarsposisjon for journalistikken som helhet. Når det oppstår konflikter mellom enkeltpersoner og mediene, er det sjelden at NJ stiller seg på den krenkedes side – selv når overtrampene er åpenbare. I slike saker virker NJ heller å opptre som en slags fagorganisert ryggdekning for redaksjonene.

Selvdømmeordningens innebygde skjevhet

Et tilbakevendende tema i kritikken mot det norske mediesystemet er at de fleste institusjoner som skal overvåke og vurdere pressens etikk og praksis, i realiteten består av personer fra pressen selv. NJ er intet unntak. I PFU er NJ representert gjennom faste medlemmer, og de er også en av de tre eierorganisasjonene i Norsk Presseforbund – sammen med Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforening.

Det betyr at Norsk Journalistlag både forsvarer journalister som kan ha brutt god presseskikk, samtidig som de sitter i klageorganet som skal vurdere brudd på god presseskikk. Dette er en dobbeltrolle som ville vært utenkelig i rettssystemet eller andre sektorer med krav om uavhengighet og integritet.

Journalistens egen etiske vaktbikkje – eller bare en beskytter?

Journalister har i kraft av sin rolle stor påvirkningskraft på samfunnsdebatten. Derfor stilles det høye krav til både redelighet og etterrettelighet. Når disse standardene brytes, forventes det at bransjen selv reagerer. Men NJ har sjelden frontet saker der det er åpenbart at mediene har feilet. Deres prioritet er å beskytte journalistens arbeidsvilkår og handlingsrom, ikke nødvendigvis å sikre rettferdighet for personer som er utsatt for overtramp.

Når NJ skriver kronikker eller deltar i debatter, er det nesten alltid for å forsvare pressens rettigheter – sjelden for å diskutere hvordan pressen selv kan forbedre seg eller rydde opp i egne overtramp. Dette fører til en opplevelse av at det er «pressen mot resten», og at vanlige borgere som blir feilaktig hengt ut, møter et system der journalistene både er aktør, dommer og jury.

Manglende ansvar for konsekvenser av mediefeil

De fleste medieklager gjelder vanlige folk – ikke kjendiser, politikere eller næringslivstopper. Når mediene gjør feil, og klagen til PFU avvises eller konkluderes med at «god presseskikk ikke er brutt», er det sjelden noen oppreisning. Norsk Journalistlag tar sjelden til orde for bedre kompensasjonsordninger, offentlig innsyn i vurderinger, eller objektiv granskning av presseetiske feil.

Et lukket system som trenger demokratisering

At NJ – som egentlig er en fagforening – har så stor makt over hvordan medieklager behandles og hvordan pressen utvikler sine egne retningslinjer, er problematisk i et demokratisk samfunn. Det trengs et tydeligere skille mellom fagforening og etisk granskning. Man bør stille spørsmål ved om det er forsvarlig at de som representerer og forsvarer journalister også har makt i klagebehandlingen. Burde det ikke vært et uavhengig organ med representanter fra sivilsamfunnet og jussen?

Konklusjon

Norsk Journalistlag har en viktig rolle som fagorganisasjon, men det er legitimt å stille spørsmål ved den makten de har i medienes selvdømmeordning. Når journalister har mulighet til å dømme sine egne kolleger gjennom systemer de selv kontrollerer, oppstår en ubalanse som kan true tilliten til hele pressevesenet. En ny modell med større innslag av vanlige borgere og uavhengige jurister bør vurderes, dersom man ønsker å styrke rettssikkerheten for enkeltpersoner – og presseetikken som helhet.