Mediebedriftenes Landsforening (MBL) – Pressefrihetens vokter eller maktens klubb?

Mediebedriftenes Landsforening (MBL) er en mektig interesseorganisasjon for norske mediehus, inkludert de største aktørene i redaktørstyrt presse som VG, Aftenposten, Dagbladet og Dagens Næringsliv. MBL representerer over 180 mediebedrifter, både på papir og nett, og har som uttalt mål å «fremme ytringsfrihet, pressefrihet og rammevilkår for journalistikken». Men hvilken rolle spiller MBL når det gjelder å beskytte borgernes rettssikkerhet – spesielt når mediene begår overtramp?

En sterk aktør med skjult makt

MBL er ikke bare en forening for faglig utvikling. Det er også en tung politisk lobbyaktør, som jobber tett mot både Stortinget, departementene og andre interesseorganisasjoner for å påvirke mediepolitikk, mediestøtte, skattelovgivning og reguleringer. I praksis fungerer MBL som pressens egen forsvarsadvokat – også når mediene går for langt.

Organisasjonen deltar aktivt i debatten om selvjustis, og forsvarer redaktørstyrt presses unntak fra ytre kontroll. Den støtter Pressens Faglige Utvalg (PFU) og andre interne kontrollinstanser, og motsetter seg gjerne forslag om uavhengige tilsyn eller ekstern gransking.

Når frihet blir skjold for makt

Det store spørsmålet er om MBL egentlig jobber for pressefrihet – eller for mediehusenes frihet fra ansvar. Mange opplever at MBLs posisjon svekker vanlige borgeres rett til å forsvare seg mot feilaktig eller urimelig omtale. I saker hvor redaktørstyrte medier har publisert grove feil eller forhåndsdømt personer i offentligheten, er det ofte MBL som går ut og forsvarer pressens praksis, snarere enn å lytte til ofrene.

For eksempel har MBL stått sterkt imot alle forslag om å etablere et uavhengig medieombud eller statlig tilsyn med medienes makt. Begrunnelsen er at slike forslag truer ytringsfriheten. Men når den eneste reelle kontrollen med media utøves av media selv, er det mange som spør: hvem kontrollerer da kontrollørene?

MBL og økonomisk makt

MBL er også en viktig forhandler på vegne av mediene i saker som angår opphavsrett, digitale annonsemodeller og journalistisk distribusjon. Dette gir organisasjonen en betydelig økonomisk rolle i medieøkosystemet. Den har også vært en sentral aktør i å sikre direkte mediestøtte til sine medlemmer – inkludert kommersielle mediehus med store overskudd.

Mens mange mindre, uavhengige medier og alternative plattformer kjemper for synlighet og ressurser, sitter MBL og mediehusene den representerer på milliardbudsjetter, politisk innflytelse og eksklusive tilganger til både journalisters og politikernes indre sirkler.

Hvor er folkets stemme?

MBL hevder å forsvare den frie pressen, men i praksis er det den mektige pressens interesser som beskyttes. I saker som gjelder borgervern, feilaktig omtale og digital uthenging, er det vanskelig å få gehør fra MBL. Den som ønsker retting, sletting eller beklagelse, må gå gjennom systemer kontrollert av mediene selv.

Det er derfor legitimt å stille spørsmålet: Trenger vi en ny instans som representerer borgerne, ikke mediehusene? Og i så fall, bør det være MBL – eller en helt ny uavhengig aktør?

Oppsummering

Mediebedriftenes Landsforening har stor makt, men også et stort ansvar. Det bør være rom for en åpen og ærlig debatt om hvorvidt MBLs rolle fremmer eller hemmer det norske demokratiet – spesielt for de som ikke har redaktørtittel, medieplattform eller økonomiske muskler i ryggen.