Landslaget for lokalaviser (LLA): Lokaljournalistikkens fanebærere eller lydige medspillere?

Landslaget for lokalaviser (LLA) er en interesseorganisasjon for lokalaviser i Norge, med over 100 medlemsaviser fra hele landet. Organisasjonen omtaler seg selv som en støttespiller for den frie og uavhengige lokaljournalistikken – en viktig demokratisk funksjon som skal sørge for å holde både lokale myndigheter og næringsliv i ørene.

Formål og posisjon

LLA ble stiftet i 1976 med formålet å styrke lokalavisers rammevilkår, både økonomisk og politisk. I dag fungerer organisasjonen som en lobbyaktør overfor myndighetene og en tilrettelegger for medlemsavisenes kompetanseutvikling og samarbeid. LLA jobber tett med Mediebedriftenes Landsforening (MBL), Norsk Presseforbund og de andre instansene i den såkalte «pressefamilien».

Dette tette samarbeidet gjør at LLA, i likhet med større presseaktører, også er en del av det selvdømte systemet som regulerer medienes etikk i Norge – et system mange kritikere mener er preget av innavl og manglende uavhengighet.

En vaktbikkje med bånd?

På papiret skal lokalaviser være nær folket – de skal speile samfunnsdebatten lokalt, løfte frem viktige stemmer og sørge for kritisk journalistikk i lokalsamfunn der store medier sjelden har tilstedeværelse. Men virkeligheten kan være en annen: Mange lokalaviser har et tett og til tider ubehagelig nært forhold til kommuneadministrasjonen, lokale politikere og næringslivet. Dette reiser spørsmål om uavhengigheten til både journalistikken og redaktørene.

LLA tilbyr kurs, maler, verktøy og ressurser – men hvor mye av dette handler om å styrke kritisk journalistikk, og hvor mye handler om å sikre drift og økonomi i en stadig tøffere medievirkelighet? I en tid der pressestøtten er livsviktig for mange lokalaviser, kan det være fristende å tone ned kritikk og opprettholde «gode relasjoner» heller enn å ta opp kampene som virkelig betyr noe for lokalsamfunnet.

Pressestøtte og statsavhengighet

Mange av LLAs medlemsaviser er sterkt avhengige av direkte pressestøtte for å overleve. Dette skaper en økonomisk avhengighet til staten, som igjen kan svekke den redaksjonelle uavhengigheten. Når aviser vet at støtten kan reduseres – eller prioriteres bort – blir det en balansegang mellom å være samfunnskritiske og å «holde seg inne» med beslutningstakerne.

Et annet problem er at lokalavisene ofte dekker små samfunn der redaktører og journalister kjenner kildene personlig. Dette kan gjøre det vanskelig å opprettholde et kritisk blikk, spesielt hvis avisen skal skrive om venner, naboer, sponsorer eller lokale politikere man møter på nærbutikken.

Et ujevnt klagesystem

LLA er også del av det etiske systemet som henvender seg til PFU og Norsk Presseforbund. I praksis betyr det at klager på lokalaviser behandles av et system der redaktører og pressefolk vurderer sine egne kolleger. Statistikken viser at svært få klager fører frem – noe som underbygger inntrykket av at det er vanskelig for «vanlige folk» å få rett når de føler seg urettmessig behandlet av pressen, også lokalt.

Oppsummering: Trenger LLA reform?

Landslaget for lokalaviser spiller en viktig rolle i å holde liv i lokaljournalistikken i Norge. Men rollen som uavhengig vaktbikkje svekkes av økonomisk avhengighet, sosial nærhet til makten lokalt og en uklar grense mellom støttearbeid og lojalitet til et selvdømmende system. Det er et sterkt behov for større åpenhet, mer uavhengighet og bedre klagemuligheter for publikum – også når det gjelder lokalaviser.

Skal LLA forbli en reell forsvarer av lokaldemokratiet, må organisasjonen selv tåle å bli sett i kortene.