Institusjonen for journalistikk – En opplysningsmaskin uten selvrefleksjon?

Institusjonen for journalistikk (IJ), etablert i 1975, har i fem tiår fremstått som en sentral aktør i norsk mediehverdag. Deres hovedoppgave er å tilby kurs, etterutdanning og faglig utvikling for journalister, redaktører og mediearbeidere. Dette gjør IJ til en kunnskapsbærer og en motor for profesjonell utvikling innen pressen. Men hvem etterutdanner egentlig den fjerde statsmakt når makten blir for tett på dem selv?

IJ beskriver seg selv som et uavhengig kompetansesenter, men har nære bånd til både Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag. De fleste foredragsholdere er aktive eller tidligere journalister – noe som gir en smal forståelsesramme og fravær av utenforblikk. Det kan virke som om IJ mer er en form for kollegial samling enn en kritisk arena for læring og ny innsikt.

En formidler av selvforståelse

Blant kursene IJ tilbyr finner man titler som “Etikk og pressens ansvar”, “Bli en bedre kommentator” og “Slik dekker du kriser og ulykker”. Men i stedet for å utfordre etablerte narrativer eller sette søkelys på pressefeil, handler mye om å styrke eksisterende strukturer. Det finnes få, om noen, kurs som lærer journalister å håndtere kritikk fra publikum, korrigere feil uten prestisjetap eller forstå konsekvensene av feilaktige medieoppslag for enkeltpersoner.

Statlig støtte og fravær av innsyn

IJ er finansiert av både pressestøtte og midler fra staten via Medietilsynet. Dette skaper et ubehagelig avhengighetsforhold mellom institusjonen og de kreftene de burde ha distanse til. Et kompetansesenter med ansvar for opplæring burde også ha forankring i ytringsfrihetens mest sårbare ledd: enkeltmennesket som rammes av pressens feiltrinn. Her glimrer IJ med sitt fravær.

Fagmiljø eller kammer?

IJ publiserer også egne artikler, rapporter og utredninger – oftest skrevet av journalister, for journalister. Det som mangler er metodisk gjennomgang av egen praksis, åpenhet om egne feil og vilje til dialog med dem som opplever seg skadelidende av medienes maktutøvelse. Dermed står IJ i fare for å bli en faglig bekreftelsessirkel, snarere enn en kritisk institusjon.

Konklusjon

Institusjonen for journalistikk kunne vært en bro mellom publikum og presse. I stedet har den blitt en klanbasert utdanningsarena, hvor utfordrende stemmer er fraværende, og hvor makten til å definere “god journalistikk” forblir innenfor pressens egne rekker. Kanskje tiden er inne for å stille spørsmålet: Hvem lærer egentlig pressen å være selvkritiske?