Forskning og utdanning i journalistikk

Journalistutdanning og -forskning i Norge er formelt sett faglige og akademiske disipliner, men i praksis speiler de ofte den samme virkelighetsforståelsen og verdiforankringen som råder i redaktørstyrte medier. Resultatet er et utdanningssystem som former fremtidens journalister etter dagens medieideal, og en forskningsverden som i liten grad problematiserer eller utfordrer maktstrukturene i pressen.

Et utdanningsløp i lojalitetens tegn

De mest sentrale utdanningsinstitusjonene for journalistikk i Norge – som OsloMet, Universitetet i Bergen, Høgskulen i Volda og Nord Universitet – tilbyr bachelor- og mastergrader i journalistikk og medievitenskap. Programmene er ofte tett tilknyttet praksisplasser i NRK, Amedia eller Schibsted, og studentene sosialiseres tidlig inn i et mediesystem som fremmer bestemte normer for hva journalistikk «bør» være.

Få eller ingen utdanninger gir rom for grunnleggende kritikk av selve mediesystemet – slik som redaktørmodellen, PFUs legitimitet, eller forholdet mellom presse og politikk. Dette svekker både akademisk frihet og demokratisk mangfold.

Forskningsmiljøer med bindestreks-habilitet

Store deler av forskningen på medier og journalistikk er offentlig finansiert og foregår innenfor de samme institusjonene som utdanner journalister. Mange professorer og forskere er tidligere journalister eller har tette bånd til mediehusene, både som rådgivere, kommentatorer og konsulenter.

Dette gir en skjevhet i hva det forskes på. Studier som utfordrer pressens makt, som gransker pressens rolle i feilaktige medieoppslag, manglende korrigering av feil, eller feilslått forhåndsdømming, er nesten fraværende. I stedet er fokuset ofte på digitalisering, tillit og mangfold – begreper som er lette å bruke, men vanskelige å konkretisere kritisk.

Et fagmiljø som mangler kritisk distanse

Det finnes naturligvis unntak. Enkelte forskere har forsøkt å belyse forhold som eierskapskonsentrasjon, algoritmestyring eller selvsensur. Men de møter ofte motbør i egne fagmiljøer, eller får begrenset gjennomslag i offentlig debatt. Samtidig premierer akademia publisering i fagfellerettede tidsskrifter – ikke folkelig debatt eller undersøkende gransking av medieskandaler.

Denne «innavlen» mellom medier, utdanning og forskning bidrar til at medienes systemfeil ikke diskuteres i nevneverdig grad i offentligheten. Slik svekkes presseetikken, og de svakeste i samfunnet mister en stemme.

Fremtiden: Mer av det samme?

Så lenge de samme miljøene som fostrer morgendagens journalister også setter premissene for hva som regnes som «god forskning», vil kritikken mot mediene forbli marginal. Samfunnet trenger ikke bare flere journalister – det trenger bedre, friere og mer prinsipielle presseforskere og utdannere.

Det er på høy tid at utdannings- og forskningsmiljøene våger å stille de vanskelige spørsmålene. Ikke bare om politikerne og pengemakten – men også om sin egen rolle i å opprettholde et system der de mektigste mediene kontrollerer både fortid, nåtid og fremtid.