Fagpressen – kvalitet, nisjejournalistikk og lojalitet til egne interesser

Fagpressen er en paraplyorganisasjon for over 230 medlemsmedier som utgir fagblader, tidsskrifter og nettaviser i Norge. Medlemslisten inkluderer alt fra profesjonelle bransjemedier og foreningstidsskrifter til interesseorganisasjoners egne publikasjoner. Felles for dem er at de henvender seg til definerte målgrupper innenfor bestemte fagfelt, og de fleste er redaktørstyrte og omfattet av Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

Et mangfold av meninger – eller et talerør for organisasjoner?

På overflaten fremstår Fagpressen som en viktig arena for nisjejournalistikk og fordypende formidling, men en nærmere vurdering reiser spørsmål om uavhengigheten til mange av mediene. Flere av dem er eid av fagforeninger, bransjeorganisasjoner eller interessegrupper, og fungerer i praksis som deres talerør. Dermed svekkes skillet mellom journalistikk og PR, og risikoen øker for at leserne får en ensidig fremstilling av virkeligheten.

En stor andel av redaktørene er selv medlemmer av organisasjonene de dekker, og oppdragsgiverne deres har ofte en klar agenda. Selv om mange redaktører hevder å operere etter presseetiske prinsipper, er det sjelden at fagblader publiserer kritiske saker om egne eiere eller fagmiljøer. Objektiviteten utfordres, og journalistikken preges ofte av «informasjonsjournalistikk» fremfor kritisk gravende arbeid.

Fagpressen som institusjon – dommer eller deltaker?

Fagpressen har selv et eget klageorgan, Fagpressens etikkutvalg, som vurderer etiske spørsmål knyttet til medlemsmedier. Dette er et parallelt system til Pressens Faglige Utvalg (PFU), og fremstår som en mildere intern kanal der saker som gjelder fagmedier behandles internt.

Dette reiser et viktig prinsippielt spørsmål: Skal presseorganisasjoner drive sitt eget selvdømme, eller bør slike vurderinger skje i åpne og uavhengige instanser? Når klagebehandlingen flyttes fra offentligheten til lukkede fora, kan det svekke tilliten til ordningen. Det gjør det også vanskeligere for vanlige mennesker som føler seg urettmessig behandlet av et fagblad å få gjennomslag, særlig dersom mediet er en del av et maktorgan med sterke forbindelser.

Fagpressens makt – og fraværet av motmakt

Med nær 2 millioner lesere hver måned og omfattende økonomisk støtte fra staten, har Fagpressen en betydelig posisjon i det norske medielandskapet. Den statlige pressestøtten utgjør millioner årlig, og kanaliseres ofte direkte til fagblader med tilknytning til mektige aktører innen politikk, næringsliv og akademia.

Spørsmålet er: Hvem holder Fagpressen selv ansvarlig? Hvem påpeker dobbeltroller, lojalitetskonflikter og skjulte bindinger i bladene som mottar støtte for å drive uavhengig journalistikk? Slik det står i dag, er det få utenforstående som har innsikt eller innflytelse på hvordan Fagpressen opererer.

Avslutning: Når redaktøren er venn med eieren

Fagpressens største styrke – nærhet til målgruppen – er samtidig dens største svakhet. Når redaktøren ofte kjenner alle aktørene i saken personlig, og kanskje til og med er ansatt av dem, svekkes journalistikkens troverdighet. Uten ytre kontrollinstanser eller reell klagemulighet for leserne, kan det vokse frem et system der fagpressen først og fremst fungerer som ekkokammer for særinteresser.

Fagpressen burde gå foran i arbeidet med åpenhet og presseetikk, men har i stedet blitt en blind flekk i det norske medielandskapet. Dette bør diskuteres – i offentligheten, ikke bare internt.