SEFO – Når politiet beskytter seg selv

SEFO – Spesialenheten for politisaker – er opprettet for å etterforske straffbare handlinger begått av ansatte i politiet og påtalemyndigheten. På papiret fremstår SEFO som et viktig kontrollorgan, men i praksis oppleves enheten av mange som passiv og systembevarende.

Etterforsker ikke henleggelser 

En rekke saker der politiet har henlagt alvorlige anmeldelser, blir aldri gjenstand for nærmere gransking av SEFO. Selv når det foreligger godt dokumenterte overtramp – som neglisjering av bevis, manglende vitneavhør eller tydelig partiskhet – vurderer ikke SEFO dette som straffbart, men som «tjenesteutøvelse» eller «prioriteringsvalg».

Politiets bruk av media – en ukultur?

Et alvorlig demokratisk problem oppstår når politiet selv velger å formidle sine mistanker og etterforskning gjennom pressen. I stedet for å la domstolene avgjøre skyld, legger politiet i enkelte saker ut navn, bilder eller beskrivelser som bidrar til en offentlig forhåndsdømming – et brudd på Grunnloven § 96, som slår fast at ingen skal anses skyldig før rettskraftig dom foreligger.

SEFO tar sjelden eller aldri tak i slike saker, og henviser gjerne til at politiet har «informasjonsplikt overfor publikum». Det reises imidlertid spørsmål om denne plikten misbrukes for å forsvare ulovlige eller uetiske lekkasjer til mediene, særlig når den mistenkte personen ikke er dømt og står alene uten mulighet til å forsvare seg offentlig.

Enhet uten makt eller vilje?

Selv om SEFO hevder å være uavhengig, er mange kritiske til at enheten ledes av jurister med bakgrunn fra nettopp politi og påtalemyndighet. Det skaper mistanke om kameraderi og en kultur for å beskytte egne rekker snarere enn å søke rettferdighet for enkeltpersoner som blir offer for systemfeil.

Hva bør endres?

SEFO må få tydeligere mandat til å etterforske ikke bare vold og maktmisbruk, men også rettssikkerhetstrusler knyttet til medieeksponering, feilaktige henleggelser og usaklig saksbehandling. Det bør også være krav om ekstern granskning i saker der politiets handlinger har medført varig skade – fysisk, psykisk eller omdømmemessig – for uskyldige borgere.

I dagens system risikerer man at politiet først henger ut en borger i media, deretter henlegger saken, og at verken SEFO, domstolene eller noen annen instans tar ansvar. En slik praksis undergraver tilliten til både politi, påtalemyndighet og presse – og står i strid med rettsstatens grunnpilarer.