Riksadvokaten – Den øverste påtalemyndigheten uten ansvar for presseetikk

Riksadvokaten er landets øverste påtalemyndighet og har det overordnede ansvaret for straffesaksbehandlingen i Norge. Dette innebærer blant annet å føre tilsyn med politiet og statsadvokatene, fastsette retningslinjer for etterforskning, og beslutte om alvorlige saker skal henlegges, tas til retten eller gjenåpnes.

Selv om Riksadvokaten har stor juridisk og symbolsk tyngde, har institusjonen ingen rolle når det gjelder å vurdere, stanse eller korrigere mediedekning – selv i tilfeller der presseomtalen bygger på uriktige eller spekulative påstander som ikke er rettslig behandlet. Mange opplever at politi og presse samarbeider tett i saker hvor den mistenkte aldri får muligheten til å forsvare seg i retten, men likevel blir offentlig «dømt» gjennom mediene.

Et grunnleggende prinsipp i norsk rettsstat er uskyldspresumsjonen – at alle skal anses som uskyldige til det motsatte er bevist. Dette er forankret i både Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6. Likevel ser vi gang på gang at politiet bruker pressen aktivt, gjennom pressekonferanser og lekkasjer, for å skape et inntrykk av skyld før noen dom er falt.

I slike tilfeller vil mange tro at Riksadvokaten – som øverste tilsynsorgan – bør gripe inn. Men det finnes per i dag ingen mekanismer hos Riksadvokaten for å etterforske politiets bruk av media på denne måten, så lenge det ikke er snakk om klare brudd på lovverket. Kritikkverdige presseoppslag havner i stedet hos Pressens Faglige Utvalg, et frivillig og selvdrevet klageorgan uten sanksjonsmuligheter.

Det betyr at selv i tilfeller hvor politiet har gjort alvorlige feil – og hvor disse feilene er blitt spredt og forsterket av mediene – har ikke Riksadvokaten noe mandat til å rydde opp i den offentlige skaden som oppstår. Dette etterlater et rettstomt rom for den som rammes.