Politiet – Maktesløse overfor falske presseoppslag

Politiet er Norges øverste etterforskningsmyndighet og skal beskytte borgerne mot lovbrudd, urett og overgrep. Likevel står de fleste hjelpeløse tilbake når skaden kommer fra redaktørstyrte medier – enten det gjelder feilaktige påstander, forhåndsdømming, ryktespredning eller ærekrenkelser. Hvorfor? Fordi dagens lovverk og praksis i realiteten fritar mediene fra etterforskning, selv når det kan ha skjedd et straffbart forhold.

Ærekrenkelser og straffeloven 

I Norge er det i prinsippet ulovlig å fremsette alvorlige, usanne påstander om andre. Straffeloven § 267–269 dekker krenkelser av noens ære og omdømme, blant annet gjennom spredning av feilaktige eller nedsettende opplysninger. Dette gjelder også i offentligheten – inkludert medieomtale.

Men i praksis skjer følgende: Dersom du forsøker å anmelde en journalist, redaktør eller avis for spredning av falske påstander, får du ofte følgende svar fra politiet: «Dette er en sak for PFU» eller «Vi kan ikke gripe inn i redaksjonelle vurderinger».

Henleggelser er regelen, ikke unntaket

Det finnes en rekke eksempler på privatpersoner som har forsøkt å anmelde medier for feilaktige publiseringer – men anmeldelsene blir som regel henlagt, ofte med henvisning til at saken «mangler offentlig interesse», «ikke anses straffbar» eller «ikke er politiets ansvarsområde».

Dette betyr i praksis at selv om du blir feilaktig hengt ut i en riksdekkende avis, får du ikke etterforsket om loven faktisk er brutt. Ansvaret skyves over på Pressens Faglige Utvalg (PFU), et organ opprettet av pressen selv – uten reell sanksjonsmyndighet.

Redaktøransvaret som skjold

I Norge har redaktører et særskilt rettslig vern gjennom redaktøransvar og . Det betyr at så lenge en redaktør har godkjent innholdet, skal vedkommende bære det juridiske ansvaret – og på mange måter også beskyttes fra etterforskning, så lenge publiseringen anses som en del av ytringsfriheten.

Selv om dette prinsippet er ment å beskytte frie medier, fungerer det i praksis også som en barriere mot rettslig ansvar for feil. Politiet oppfatter ofte slike saker som «for vanskelige», «for politisk betente» eller utenfor deres mandat.

Hva med alvorlige konsekvenser?

Mange av de som blir rammet av falske medieoppslag, opplever alvorlige konsekvenser: tap av jobb, psykisk belastning, sosial utstøting og i verste fall selvmord. Likevel er det ingen automatikk i at politiet vurderer om publiseringen har brutt straffeloven – fordi medier anses å ha en særlig beskyttelse.

I saker hvor det er snakk om trusler eller netthets i kommentarfelt, kan politiet gripe inn – men ikke mot den opprinnelige artikkelen, så lenge den er publisert av et medium med redaktøransvar.

Hva må endres?

• Det bør etableres en egen instans for å vurdere strafferettslige aspekter ved mediepubliseringer, uavhengig av PFU.
• Politiet bør få klare retningslinjer for når og hvordan anmeldelser mot medier skal vurderes.
• Ærekrenkelser og alvorlig feilinformasjon må tas på alvor – uavhengig av hvem som publiserer det.

Konklusjon

Politiet har i dag svært begrenset vilje og kapasitet til å håndtere medieskader, til tross for at lovverket i teorien åpner for det. Dette skaper et rettslig tomrom, hvor personer som blir hengt ut i pressen, står igjen uten vern. Det er behov for politisk vilje og juridisk reform for å sikre at også mektige aktører – som medier – kan holdes ansvarlig dersom de bryter loven.