Høyesterett – Øverste domstol, men ingen garanti for medieopprettelse

Høyesterett er Norges øverste domstol og det siste rettsinstansnivået i det norske rettssystemet. Dens hovedoppgave er å sikre en ensartet og korrekt rettsanvendelse. Høyesterett tar kun opp saker av «prinsipiell betydning», og det kreves samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg for at en sak skal kunne behandles. Dette gjelder også sivile saker, inkludert de som involverer ærekrenkelser eller medieskader.

Men hva skjer når en privatperson blir hengt ut i media med uriktige eller misvisende opplysninger – og både PFU, lavere rettsinstanser og offentlige klageorganer avviser saken? Kan man da håpe på rettferdighet i Høyesterett?

Begrenser seg til prinsipielle rettsspørsmål

Høyesterett fungerer ikke som en ny vurderingsinstans i det konkrete saksforholdet, men vurderer om underinstansene har anvendt loven korrekt. Den vurderer sjelden bevis, og tar som regel ikke stilling til fakta – kun jus. Dette gjør det nærmest umulig å få vurdert for eksempel en pågående skade fra et presseoppslag, selv om den økonomiske og sosiale belastningen er betydelig.

Videre er veien til Høyesterett lang, tidkrevende og kostbar. Saker må først føres i tingretten og eventuelt ankes til lagmannsretten. Hvis lagmannsretten avslår eller reduserer erstatning, som i den mye omtalte ambulansesaken, kreves det ekstraordinære omstendigheter for at Høyesterett i det hele tatt skal behandle saken.

Ikke en mediedomstol

Det er viktig å forstå at Høyesterett ikke er et tilsynsorgan for medier. Den dømmer etter norsk lov og Grunnloven, og tar sjelden stilling til hvordan pressen opptrer – med mindre det handler om grove brudd på ytringsfriheten eller personvernet med klar rettspraksis i bunn. Selv da vil saken som regel bli avvist dersom den ikke anses å ha "prinsipiell betydning" for andre enn den som klager.

Ingen slettemulighet

Høyesterett kan ikke beordre sletting av artikler på nettet. Selv i saker der domstolen gir medhold i ærekrenkelse eller tilkjenner erstatning, er det opp til det enkelte mediet og deres redaktør om de ønsker å fjerne innholdet. Dette gir et stort rom for fortsatt skade, selv etter medhold i retten.

Dersom du har blitt utsatt for grov medieeksponering, er det viktig å være klar over at verken Høyesterett, lagmannsretten eller noen annen norsk domstol har mandat til å sensurere pressen – kun til å dømme etter lovens bokstav. Resultatet er at mange saker som handler om krenkelse, feilaktig omtale eller tap av omdømme, rett og slett ikke slipper gjennom systemet.

Oppsummert

• Høyesterett behandler kun saker av prinsipiell betydning.
• Den vurderer som hovedregel ikke bevis eller fakta – kun jus.
• Det finnes ingen rett til å få saken prøvd i Høyesterett.
• Domstolen kan ikke pålegge medier å slette artikler.
• Pressesaker som kun gjelder én person, anses ofte som lite prinsipielle.

Selv om Høyesterett står som et symbol på rettssikkerhet, er det i praksis få muligheter for privatpersoner å få erstatning eller oppreisning etter medieskader her. Det understreker behovet for et tydeligere vern mot mediemakt – og en instans som faktisk kan håndtere slike saker i realiteten, ikke bare i teorien.