FNs menneskerettighetsråd – viktig stemme, men ingen domstol for falske nyheter

FNs menneskerettighetsråd (UN Human Rights Council, HRC) er det fremste politiske organet i FN-systemet for å fremme og beskytte menneskerettighetene. Rådet vedtar resolusjoner, fører stater til ansvar gjennom periodiske gjennomganger, og samarbeider med spesialrapportører og ekspertgrupper. Likevel er det avgjørende å forstå at rådet ikke er en domstol, tar ikke individuelle saker til behandling, og kan ikke pålegge medier å slette artikler – selv når publiseringer er feilaktige og skadelige.

Hva gjør Menneskerettighetsrådet? 

• UPR – Universal Periodic Review: Alle medlemsland får sin menneskerettighetssituasjon gjennomgått med noen års mellomrom. Andre land og sivilsamfunnet kan komme med anbefalinger.
• Spesialprosedyrer: Uavhengige eksperter (f.eks. spesialrapportøren for ytringsfrihet) kan sende brev/henvendelser til stater, be om svar, og avgi tematiske eller landsrapporter.
• Resolusjoner og debatter: Rådet vedtar ikke-bindende resolusjoner, setter dagsorden, og kan etablere granskningsmekanismer i alvorlige situasjoner.

Disse mekanismene er politiske og normative: De løfter fram problemer, anbefaler forbedringer og utøver internasjonalt press. De er ikke rettslig bindende avgjørelser mot enkeltmedier eller redaktører.

Hvorfor kan ikke rådet hjelpe med sletting av falske nyheter?

• Ingen jurisdiksjon over medier: Rådet retter seg mot stater, ikke private aktører. Det kan kritisere myndigheter for mangelfullt vern, men kan ikke instruere en norsk avis om å fjerne innhold.
• Ingen individuell klageadgang: Privatpersoner kan ikke sende inn sak og få en «dom». Rådet har ingen prosess for å avgjøre tvister mellom enkeltperson og presse.
• Ikke-bindende virkemidler: Brev fra spesialrapportører og resolusjoner er politisk press – ikke rettslige pålegg. Selv alvorlig kritikk munner ut i anbefalinger, ikke sletteordre.

Viktig skille: Rådet vs. traktatorganene

FN-systemet har også traktatorganer (komiteer) som overvåker enkeltkonvensjoner, for eksempel Menneskerettighetskomiteen for SP/ICCPR. Disse kan i noen tilfeller ta imot individuelle klager dersom staten har akseptert ordningen. Selv da avsier komiteene uttalelser (Views), ikke dommer – og de kan uansett ikke beordre sletting av medieinnhold. Menneskerettighetsrådet er noe annet: et politisk organ uten klageordning for individer.

Når kan FN-sporet likevel ha verdi?

• Dokumentasjon og synlighet: En sak som viser systemsvikt (f.eks. manglende effektive rettsmidler mot alvorlig medieskade) kan beskrives i innspill til UPR-prosessen.
• Henvendelser fra spesialrapportører: Advokater/NGOer kan be spesialrapportøren for ytringsfrihet, privatliv eller domstolenes uavhengighet om å sende spørsmål til staten.
• Politikkpåvirkning: FNs anbefalinger kan brukes for å presse på for nasjonale reformer (uavhengig medieklageinstans, bedre rettsmidler, tydeligere balanse mellom ytringsfrihet og omdømmevern).

Hva må gjøres nasjonalt?

Hvis målet er å få slettet eller korrigert feilaktige presseoppslag, må verktøyene finnes i norsk rett – gjennom domstolene (ærekrenkelse/ulovlig omtale), eventuelle lovendringer, eller opprettelse av en uavhengig klageinstans med reell kompetanse. FNs menneskerettighetsråd kan ikke erstatte dette.

Oppsummering

• FNs menneskerettighetsråd er et politisk organ, ikke en domstol.
• Rådet behandler stater, ikke individuelle saker mot medier.
• Det finnes ingen mekanisme i rådet som kan pålegge sletting av artikler.
• FN-sporet kan likevel brukes for dokumentasjon, oppmerksomhet og reformpress – men løsningen ligger i nasjonale rettsmidler.