Muligheten for å slette falske nyheter – EU vs. Norge

Kort sammendrag 

• I EU finnes det klare rettigheter i personvernlovgivningen (GDPR art. 17 – «retten til å bli slettet/glemt»), domspraksis (EU-domstolen i Google Spain / Costeja, C-131/12, 2014) og nye rammeregler for mediefrihet (European Media Freedom Act, EMFA) som samlet sett styrker individets stilling.
• I Norge er hovedmodellen selvdømme (PFU) og medieansvarsloven (2020), som verner redaksjonell uavhengighet – men som ikke gir en lovfestet, rask rett til sletting eller prominent retting ved åpenbare feil.
• Resultatet: Norske borgere står ofte uten effektiv og hurtig reparasjon når de rammes av feilaktig presseomtale – i motsetning til praksis i EU hvor sletting/avindeksering og bindende pålegg oftere kan besluttes i enkeltsaker.

EU-perspektivet: Hvordan rett til sletting faktisk virker

GDPR artikkel 17 – «retten til å bli slettet»

GDPR gir enhver borger rett til å be om sletting når opplysninger er uriktige, irrelevante, uforholdsmessige eller ikke lenger nødvendige. Mediene omfattes av et «journalistisk unntak», men det er ikke absolutt – det skal foretas en konkret interesseavveiing mellom allmennhetens informasjonsbehov og den enkeltes vern.

EU-domstolen: Costeja-saken som vendepunkt

I 2014 slo EU-domstolen i Google Spain / Costeja (C-131/12) fast at søkemotorer kan pålegges å avindeksere lenker når søketreff er utdaterte eller sterkt integritetskrenkende. Saken etablerte at borgere i EU reelt kan vinne frem mot store plattformer når skaden er dokumenterbar.

EMFA – European Media Freedom Act

EMFA (vedtatt 2024) styrker redaksjonell uavhengighet, åpenhet om eierskap og vern mot politisk påvirkning. EMFA gir ikke en «sletteknapp», men forbedrer systemene for tillit og klagebehandling, og kan indirekte gjøre det enklere å få retting/korreksjon i påviselig feilaktige saker.

Utvikling i medlemsland

• Flere medlemsland diskuterer hurtigspor for beriktigelse ved åpenbare feil og standardiserte erstatningsrammer som står i forhold til publiseringens rekkevidde.
• I en del land finnes det uavhengige presse-/medieombud eller regulatorer som kan fatte bindende vedtak om merking/korreksjon i enkeltsaker.

Norge-perspektivet: Hvorfor sletting nesten aldri skjer

PFU og selvdømme

Pressens Faglige Utvalg (PFU) vurderer klager etter Vær Varsom-plakaten. PFU kan uttale «brudd» eller «kritikk», men har ingen sanksjonsmakt til å pålegge sletting eller synlig retting. I praksis forblir feil ofte tilgjengelige i arkiv og søk, med mindre redaksjonen frivillig rydder opp.

Medieansvarsloven (2020)

Loven tydeliggjør redaksjonell uavhengighet og institusjonelt ansvar, men etablerer ikke en hurtig, lovbasert rett til sletting/korreksjon for privatpersoner. Den som rammes, må vanligvis velge mellom PFU-klage (uten tvangsmidler) eller sivilt søksmål (kostbart og tidkrevende).

Straffelovens endringer i 2015

Da 2005-straffeloven trådte i kraft i 2015, ble de gamle straffebudene om ærekrenkelse ikke videreført. Norge har dermed i hovedsak et sivilrettslig spor (oppreisning/erstatning) – ofte urealistisk for enkeltpersoner med begrensede ressurser.

Påtalemyndighet, politi og forhåndsdømming i media

EU-nivået har klare prinsipper for å beskytte rettferdig rettergang:

• Retningslinjer/veiledning: Påtalemyndigheter bør unngå uttalelser som kan undergrave forventningen om en upartisk rettssak og uskyldspresumsjonen (se bl.a. Europarådets og EU-kommisjonens veiledningsdokumenter).
• Presumpsjonsdirektivet (EU) 2016/343: Slår fast at mistenkte skal behandles som uskyldige inntil dom foreligger, og at forhåndsdømming via mediene kan stride mot dette.

I Norge finnes retningslinjer for politi-/påtale-kommunikasjon, men sanksjonene ved brudd er svake og praksisen ujevn. Konsekvensen kan bli at mediale «mini-rettssaker» i praksis foregriper domstolsbehandlingen for vanlige folk.

Om straff for ærekrenkelser i Europa

Flere EU-land har fortsatt kriminalisert ærekrenkelser (defamation), med bøter og i noen tilfeller fengselsstraff for grove forhold. Det er betydelig variasjon i strafferamme og praksis. Samtidig pågår en europeisk trend mot avkriminalisering eller dreining mot sivilrettslige løsninger – nettopp for å verne ytringsfriheten. Poenget er at selv der ærekrenkelser ikke er straffbare, finnes det ofte bindende mekanismer for korreksjon/synlig retting – noe Norge i liten grad har lovfestet.

Hvorfor skjer det lite i Norge?

• Politisk risiko: Flere politikere opplever at å utfordre redaktørstyrte medier er «politisk selvmord». Dermed støttes status quo: sterk redaktørfrihet, svakt individvern.
• Institusjonell symbiose: Norge har høye mediestøtteordninger, momsfritak og sterk redaksjonell autonomi. Samtidig har Stortinget tradisjonelt hatt gunstige ordninger for representanter (pensjon/overgangsytelser). Uten å slå fast kausalitet, kan slike insentivstrukturer bidra til at ingen aktør presser frem ubehagelige endringer.
• «Selvdømme-paradokset»: Når etikken håndheves av bransjen selv (PFU), mangler ofte konsekvens utover moralsk kritikk – særlig i saker der synlig retting eller delvis sletting burde vært påkrevd.

Mulige reformer – uten å svekke pressefriheten

1. Lovfestet rett til sletting/merking ved åpenbart feil: Et smalt, teknologinøytralt «hurtigspor» i domstolene (eller et uavhengig organ) med korte frister og høy terskel – kun for dokumenterbare feil.
2. Prominent rettingsplikt: Når feil påvises, skal rettingen være like synlig som original publisering (tittel/ingress-nivå, merkede oppdateringsflagg, varighet i forsideflater).
3. Uavhengig klageinstans med begrenset mandat: Uten å gripe inn i redaksjonelle vurderinger for øvrig, kan instansen pålegge merking/tilleggsopplysninger/avindeksering i åpenbare feil-saker.
4. Ansvar kalibrert etter rekkevidde og utbytte: Veiledende satser for oppreisning som tar hensyn til trafikk/annonsering på det feilaktige innholdet.
5. Strengere normer for politi-/påtale-kommunikasjon: Tydelige konsekvenser ved forhåndsdømming i media (interne sanksjoner/erstatningsrettslige følger).
6. Åpenhetskrav for støttemottakere: Mediehus som mottar statlig støtte bør rapportere nøkkeltall for klagebehandling, rettingspraksis og etterlevelse.

Praktiske råd til borgere i dag

• Dokumentér alt: Ta vare på skjermbilder, URL-er, klokkeslett og kontaktlogg med redaksjonen.
• Bruk PFU – og krev synlig retting: En PFU-uttalelse kan ha stor moralsk vekt, og mange redaksjoner retter når feil dokumenteres.
• Vurder personvernsporet: Selv om «medieunntaket» er vidt, kan GDPR gi muligheter mot plattformer/søk (avindeksering) – spesielt der opplysninger er irrelevante eller utdaterte.
• Juridisk rådgivning: I grove saker kan et kort advokatbrev eller midlertidig forføyning (ved åpenbare faktafeil) gi effekt raskt.